Ny tid, mye nytt har hendt, men fortiden henger igjen!

Nå er det vel et år siden, og vel så det siden sist jeg har vært her inne.

Tiden går fort, og ting har hendt. jeg er vel ikke den som er kjent for å ha mest flaks her i livet.
men så klart, mye fint har også hendt.

12.04.2015 fødte jeg en nydelig liten datter. hun kom et par uker før termin.
Hun fikk navnet Thilde Alice.

den dagen hun ble født, å jeg fikk henne opp på brystet første gang, var alt jeg tenkte på...
min lille Even. tre dager før hans fødselsdag kom hun. midt i en kjempe sår periode, og alle følelsene var utenpå kroppen.
men det var også veldig fint.

Thilde lignet veldig på sin bror Even da hun var så liten. nå har hun tatt storebror Sebastian sitt utseende.
veldig bestemt frøken, som vet hva hun vil. akkurat som begge storebrødrene sine.

Sebastian er blitt en stor fin gutt, som er flink i sin rolle som storebror. han er kjempe glad i lillesøster. og det letter mammahjertet<3



i juni i år mistet jeg min kjære beste kompis Bagera. En schæfergutt jeg fikk ha i to år før han ble syk.
det var kjempe tungt. og spesielt rett før bryllupet.
Bagera var en kjærne kar, med en god personlighet. noe jeg aldri kommer til å verken glemme eller får tilbake.

 

18.07.2015 giftet vi oss :)
















ja, vi hadde barnedåp samtidig som vi giftet oss<3
en helt fantastisk dag, som ingen av oss vil glemme.

 

sååå, 26 august reiste jeg til oslo, for å hente min nye kompis. tiden uten min egen hund ble tøff. så jeg klarte ikke å være uten så lenge. tross all pepper jeg fikk, så dro jeg.

jeg var så heldig å bli utvalgt av en oppdretter, å fikk kjøpe drømmehunden min. nemlig en Chodsky Pes! aldrig hørt om? Google!!
dette er en helt fantastisk skapning. han er nå snart 5mnd. lærer super raskt, egne meninger så det synger etter og mye sprell på lur. akkurat som vi liker det<3

vi har en schærehann på snart 5 år i tillegg. han er en god lære hund:)

så i dette huset kjeder vi oss overhodet ikke. for og toppe kransekaken har vi/holder på å pusse opp huset. håper vi blir færdig før jul, slik at vi kan finne roen.

Julen nermer seg, og jeg kjenner bitterheten over det som hendte med Even blir stadig sterkere!
det blir verre for hvert år som  går. -hadde de bare ventet to dager til.. så ville dette ikke hendt.
da var vår kontaktsykepleier tilbake fra ferie. å jeg er sikker på at hun aldri ville latt de ta even opp til opperasjon! jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tenger over det. alt jeg gikk gjennom alene? hvordan i alle dager klarte jeg det?
-jo, må man, så må man. men.. vet ikke om jeg hadde klart det ennå en gang..

Tiden går, men leger ingen sår..

fortsatt er det både tungt og sterkt.

jeg priser meg lykkelig for de to friske barna jeg har i dag, og forteller dem hver eneste dag hvor høyt jeg elsker dem.
og det vil jeg gjøre omså resten av livet!

 

husker dere denne?



en liten oppdatering herfra!

vel overstådd 4 årsdag kjære lille Even<3

 

jeg har ikke rukket å vært aktiv her inne på en god stund. men dagene de bare flakser av gårde.
jeg er fortiden i full jobb, jobber 3 delt turnus å trives med det.
hundene trives å vokser. DVs lille hyena som vi fikk da sebastian bare var en mnd er blitt stor å pøblete.

forige tirsdag oppererte jeg bort mandlene mine. etter 15 år med plager ble di endelig tatt.
men fytti F... for et mareritt. over en uke er gått, å fremdeles klarer jeg ikke spise eller noe. lunta er kortere enn kortest.
det værste er jo at man ikke blir noe bedre med dagene heller, jeg blir bare verre å verre.
til tider har jeg mest lyst til å bare stange huet i veggen å håpe at alt går over. men det gjør jo ikke det.
så dagene nå er laaange, tunge å smertefulle.
anbefaler ingen å fjærne mandler når de er voksne. det skulle ikke legene heller gjort!

Ellers så er vi på husjakt. større plass til oss og hundene er et must for tiden. i tillegg er det ikke bare bare å bo i rekke hus når vi har to store schæfere og et barn med mye lyd! vi har vel funnet drømmehuset. men prisen var ikke like fin som huset. det var sviiiiin dyrt. og i tillegg til at det må gjøres en del der. men selve tomten, utsiden av huset og lignende er så perfekt at vi må bare prøve oss. kjenner det kribler i magen.

Sebastian vokser så fort for tiden. nå er han 1 år og snart 5 mnd. tenk!
nå har han begynt å prate, etterligner det folk sier, går, eller mer løper av gårde. elsker å være ute osv.
han er en sååå fantastisk gutt<3
noen ganger når jeg ser på han, drømmer jeg meg helt bort. tenk hvordan han og storebror ville tatt seg ut ilag?
ville de vært søsken lik? ja, spørsmålene er der hele tiden.

Even var et mirakel.. han satte store fotspor i oss alle som kjente han, også dere som fulgte oss så tett her på bloggen.
det er som et fjærnt eventyr det som hendte, men samtidig så nært.
jeg begynner å miste fotfestet til det som hendte.
å snart er det på tide å gå til graven å begynne å pynte til han <3

i år skal han få nye blomster på graven sin, som han ikke før har hatt. jeg vil også plante en solsikke der, som vil se ned på han til en hver tid.
even var en solstråle, så en solsikke vil være fint til han <3

 

Jeg har begynt på skole også, ABC-til helsefagarbeider. via voksenopplæring. kjempe spennende.
eneste minuset er at jeg må til Lakselv på samlingene, å være borte en hel uke i slengen. det kan være litt tungt for mamma hjertet.
men heldigvis så er det bare 4 ganger :) å snart skal vi ha samling nr 2. så 18 mai må jeg starte av gårde. huff jeg gruer meg...
men denne gangen får jeg ha hunden min med da. det er jo positivt i seg selv da. har noe trøst da iværtfall.

i skrivende stund har jeg ingen bilder. da telefon og datan jobber for å overføre bilder.
men nestegang :)

 

min kjære lille<3

Kjære lille Even gullet mitt<3

mamma savner deg så fælt. årene går sakte forbi, men minnene fra våres år vil altid leve videre i meg.
jeg har begynt å huske de fine stundene vi hadde, å ikke bare de tunge.

de siste ukene har jeg fulg en far på facebook, en far som er i en veldig vanskelig tid.
han har ei datter som er alvorlig syk, og de tror det går mot slutten..
jenta er vel 6 år..
jeg kjenner meg sånn igjen i det han skriver, hans sorg over sitt lille hjertebarn ha det vondt..
han sier hele tiden at han vil sette sin sorg til side, slik at de positive sidene kan komme frem.
han sier at den dagen hun ikke er her lengere, så har hun ikke vondt lengere..
ja, jeg forstår den tanken veldig gått..

husker du dine siste dager før du reiste fra oss..
hvor mamma håpet og håpet på noe hun viste ikke kom til å skje.
men var virkelig nødt, nødt til å holde på noe som kunne kjennes godt.
til slutt ble det så tungt å se deg ha det så vondt. tilstanden din ble bare værre å værre. å tilslutt...
måtte mamma bare innse at det var nåkk..
du trengte fred.

jeg hvisket i øret ditt -det er greit vennen min, mamma skal klare seg fint. du kan gå...
de tøffeste ordene jeg noen gang har sakt i mitt liv..
men da dro du.. samme natta ble du kjempe syk, og dagen etter fant du din videre vei.

alle de månedene vi var på sykehuset, møtte vi mange. noen kom, og noen gikk.
noen husker vi bedre, mens andre ikke..

i dag fikk mamma en pm på facebook av en vi dele rom med i tre uker.
du husker det lille fredelige rommet vi hadde for oss selv en stund.
denne damen husker jeg.
da jeg leste meldingen kom tårene hoppende ned langs mine kinn..
jeg minnes alt vi var gjennom.
men nå var det alt det gode som kom frem.

husker du ditt første smil?
dine første tegn på uenighet?
dine første pust på egenhånd?
selve extuberingen?

vel det gjør jeg.

når jeg ser på lillebror, og hører hans latter varmer det hjertet.
men gu som jeg sku ønske jeg noen gang fikk høre deg le..
og skuffelsen over at jeg ikke fikk nyte det å gi deg mat..
husker så godt du hadde lært deg å spise et helt måltid på flaske mens mamma var syk..  *
men jeg fikk aldri gitt deg.
da jeg ble frisk, ble du så syk..

det er ikke til å stikk under en stol at jeg virkelig savner deg.. hver eneste dag<3

og ennå værre for mamma sin samvittighet er at bilderammene jeg hadde av deg, du vet.. den firkanten..
de datt ned av veggen da vi byttet gulv her i huset, og er ennå ikke kommet opp på veggen igjen.
mamma må finne nye rammer som passer.
å de er som regel veldig dyre, så jeg må  vente litt. sli at jeg får det slik jeg vil ha det.
men vit at det stikker i mammahjertet hver gang jeg kaster et blikk på den veggen..
som er flere ganger om dagen.

savnet etter deg min skatt er forferdelig stort.
mamma vil altid ha et barn forlite. og den er det vanskelig å leve med.
jeg synes det er så urettferdig..

men jeg vet at det eneste du ville var at vi sku ha det bra..
å det prøver vi.

mamma savner deg skatten min<3
du vil altid leve i meg. å lillebror vil være stolt av deg. <3

Elsker deg<3

Barnehage...

Dagene etter opperasjonen har vært tøff. jeg kan ikke løfte eller leke med lille hjertegullet mitt.
noe som gjør det vanskelig for både meg og lille.
det gjør vondt i magen, i tillegg til at jeg hoster.. noe som er døøøden...
men jeg kommer meg nåkk gjennom det. prøver å ikke ta smertestillende på dagtid, å prøver og såve en time eller to på ettermiddagen slik at jeg ikke blir helt utslitt.
det funker delvis, men smertene kan man jo ikke bare plukke bort.
jeg begynner og føle meg stresset etter å bli frisk. på mandag begynner jeg i ny jobb, OG sebastian skal begynne i barnehagen...

I dag var vi en tur på besøk i barnehagen hvor sebastian skal begynne.
dette gikk jo over all forventning. han var så flink. lekte på gulvet å kosa seg.
så fornøyd var han. det var godt å se.

men når det kommer et spørsmål som at -er det deres første?

 

ja, da begynte tårene og tankene og presse hardt.
og fortelle at sebastian har en storebror som ikke lengere er her, var tungt.
en storebror som allerede skulle vært i barnehagen...

og se barn på even's alder var forferdelig sårt.
jeg lurer på færlt på hvordan even ville vært i dag.
ville han vært hardt preget av BPD'en han hadde, ROP, hvordan ville han utviklet seg motorisk sett,
hadde han vært ''frisk'' eller syk? tatt alt i betraktning?

det er så mange spørsmål jeg må leve med resten av mitt liv, og jeg vet med meg selv at tårene vil altid komme for to.
den dagen sebastian begynner og slutter på skolen f.eks.. da vil tårene komme for dem begge. for den ene som begynner og slutter skole, og den andre som ikke en gang fikk muligheten..

det var en så ubeskrivelig tung følelse og se alle barna rundt sebastian i dag. jeg klarte ikke la være og tenke på storebror som ville vært såå solt av lillebroren sin.. og ikke minst hvor stolt jeg er over lillebror<3

det er så tungt å tenke på at jeg altid vil ha et barn for lite rundt meg.. og det værste av alt, et barn som ble fratatt retten til livet.. livet han hadde KJEMPEt seg til og få leve..

verden er umenneskelig urettferdig!!!!!

en ting er sikkert, lille bror skal få vite alt om storebroren sin.. en dag...

men ikke i dag..

 

                                  Even Andre, født 14.04.2010 445g.

 



Sebastian Andre, født 15.12.2012 3500g 51cm.

 

mamma sine hjertegull.. ingen i verden kan erstatte mine to<3
mine alt i verden.

mitt hjerte er del i to, den ene tilhører Sebastian, den andre delen tilhører Even som har tatt det med seg opp til himmelen.
der venter han på mamman sin.

En dag i fremtiden vil vi alle møtes i himmelen.
det er lenge til, men en vakker dag...

.. vil vi være en samlet familie<3

mye og mer!

Den siste uken har vært litt vell mye lege besøk..
har ommentrent vært daglig på legevakten siden tirsdag. .

Det hele begynte torsdag før forige helg!
jeg hadde vært i stallen, og var meget fornøyd etter en super rideøkt.
Men da jeg kom hjem, sånn passe kulsen i kroppen og veldig sliten. plaen var og gå i dusjen, men jeg var for sliten.
satte meg i sofaen og satt på Nip/Tuck med samboern.

plittselig kom det som lyn fra åpen himmel.. jeg ble peise sjuk..

halsen knøt seg, lungene kjentes ut som at de sku sprekke, hostet til jeg brakk meg, 1000 i feber, tett OOOSV.
fredag og lørdag lå jeg omtrent i sengen heele dagen og natten.

mandagen var det gått over til en mer forkjølelse og jeg dro opp i stallen igjen.
igjen en super økt, tross forkjølelsen.

morgenen etter da jeg sto opp var jeg hoven under beina. viste ikke hvorfor, men lot være og tenke så mye på det.
senere på dagen ble jeg hoven på hender og begynte å klø noe så vanvittig. så jeg ringte legevakten.
dro ned og fant ikke ut av noe. dro hjem, og la meg. dagen etterpå var jeg hoven på store deler av kroppen, og begynt å få utslett. så jeg igjen ringte lege.
dro ned og fikk kortison, tok veevsprøve og blodprøver, og dro hjem.

på kvelden ble dette mye værre og utslettet gikk fra og være røde prikker til stooooore hovne blemmer som stakk ut av kroppen.
hoven i ansiktet og så rett og slett ut som ei opphovna padde..

så ringte til lege igjen!
denne gangen var det en lege som mente jeg kunne hatt et virus i kroppen da jeg ble syk, som jeg hadde reagert på. fikk to forskjellige allergimedisiner.
og dro hjem. dagen etter var det mye bedre og jeg var så å si normal igjen.

fredag ettermiddag spiste vi lasagne til middag. jeg sku egentlig i stallen, men lot være av forskjellige grunner.
ene var at jeg fikk så vanvittig vondt i magen.. tenkte det var luftsmerter og det ville gå over.
senere på kvelden begynte jeg og bli kvalm, og få brekninger.
men jeg klarte ikke å spy.

da jeg gikk i sengen spydde jeg som en gris, og sovnet etterhver.
jeg bråvåkner i 3 tiden og har så vondt i magen at det kjennes ut som at jeg er i full fødsel.
ser på klokken og tenker at det var umenneskelig tidlig og vekke samboer som hadde vært lenge våken, og med tanke på lillegullet.
så jeg la bort telefonen og håpet på litt mer søvn.

kvart over seks på morgenen var jeg så redd for at jeg kunne dø av disse smertene, så jeg vekket samboer, og sa at jeg måtte til lege fort.
han ringte sin mor, og hun kom fort hit og passet på lillemann som forøvrig hadde voknet. jeg ringte legevakten og dro ned.
da jeg kom dit ble jeg lagt inn med en gang.

ventetiden på legene var utrolig umenneskelig vond. jeg gråt og ristet som en alvorlig psykisk syk pasient, frem og tilbake. klarte ikke og slappe av, måtte bevege meg.
på etteller ant.. jeg kunne ikke få smertestillende før kirurgen hadde vært og kjent på magen min.. og i stede for at de kunne ofre de 30 sek det tok før morgenvisittet på avd slik at jeg kunne på smertestillende, måtte jeg ta til takke med en time og vel så det med venting i mitt eget lille smertehelvete. samboer stakkars bare satt og så på og prøvde så gått han kunne å komme med trøstende ord.

da de OMSIDER kom, brukte de 20 sek på og kjenne på magen, finne ut at det var akutt blindtarmbetennelse og at jeg måtte oppereres så fort det lot seg gjøre. og jeg kunne på smertestillende.
fikk smertestillende, og det var som å komme til himmelen.. gud hvor gått det var og endelig kunne slappe av.
så ble jeg trillet inn på et annet rom i på vente av opperasjon.

ble hentet i halv 11 tiden ca til opperasjon. på selve opperasjons salen var de så utrolig flinke. jeg sliter med angst mot opperasjon og får altid panikk. men denne gangen gikk det veldig fint. anestesien var så god. å jeg fikk sovne før de begynte med forberedelsene. heldigvis.

jeg våknet på tur ut fra opperasjon, hadde vondt, og skrek etter samboer. men han derre sykepleieren mente at vondt sku jeg jo ha, for jeg var jo oppererert, og de driver ikke med innkalling av pårørende. det hadde de ikke tid til!!!

etter kanskje 5 minutter kom heldigvis samboer tuslende inn på rommet, og det ble en helt annen tone på denne mannen. jeg fikk smertestillende og fikk slappe av.
Endelig var det over.

på ettermiddagen fikk jeg komme ut av intensiven, fikk jevnlig smertestillende og det føltes egentlig griet.
så gubben fikk dra hjem og spise litt og slappe av. men jeg gjorde det samme.

på kvelden fikk jeg dra hjem. siden vi bor såppas nær sykehuset og hadde barnefri. MEN... de sendte meg hjem uten smertestillende som fungerte..
fikk paralgin forte. men dette fungerer jo ikke i det hele tatt. men hun som var på jobb var så sta at jeg ikke orket og diskutere.

da jeg kom hjem fikk jeg veldig savn etter lille gullet mitt, men jeg viste at han hadde det veldig fint med ahkku.
så lå vi på sofaen og så serie og slappet av, og gikk senere og la oss. natten gjennom var egentlig ganske vond. men gikk fint. å i dag har formen i seg selv vært bra.
men jeg kjenner nå hvor vondt jeg må ha hatt det i går da jeg ble lagt inn. jeg har gangspærra i hele kroppen. noe i ansiktet, skuldrene, armene, bryst osv. har vært så anspent. og det værste er når jeg hoster. guuu hvor vondt det gjør i magen..
og det aller værste er jo at jeg ikke kan bære lille gullet. han skjønner jo ikke hvorfor mamma ikke kan være med han..
men har nå gått greit for seg. det er tilogmed vondt og snufse når jeg blir snørrete :P
men det går vel over som alt ant. blindtarmen er borte og et mindre problem og tenke på :)

å i morgen skal jeg på jobb intervju. det gleder jeg meg til :)

 

å nå håper jeg at utslettet ikke viser seg igjen, og at jeg blir hundre prosent frisk! for denne uken har jeg vært mer hos legen enn andre noermale er på et helt år!

jah, det var vel det jeg hadde på hjertet i dag.

ja en ting til, utstilling i alta i september blir det ikke noe av...

over og ut!

Freeliving!

Når jeg sitter og tenker tilbake, og ser på min fortid... 
så er det kunn en ting som dukker opp friskt i minnet..

Even Andre.. min kjære lille engel.
Jeg husker ennå den dagen han ble født, som om det var i dag..
jeg husker alle følelsene, inntrykkene jeg hadde, den misslykket følelsen jeg bar på..
jeg gråt da jeg så den lille gutten ligge der, i den plastboksen.. med ledninger i alle ender og retninger..
min mor sa til sykepleieren at det var gledes tårer..
men det var rene sorgen..

For de av dere som er ny, eller som ikke husker det, så ble Even født i svangerskaps uke 25+4, ekstrem prematur, og dysmatur. 
han veide 445gram og rundt 20cm lang. han var så liten, at han kunne hatt en smørpakke som seng..

så liten og skjør, men så vanvittig sterk var han. 
Even utviklet med tiden alvorlig BPD.. en lungesykdom som følge av prematuritet. 
denne sykdommen ville han aldri bli helt frisk av, men kunne fint leve opp med den. 
det var gode perioder, og dårlige perioder. men Even var sterk, og vokste seg til, og ble stor og sterk over sommeren. 
han ble bedre etterhvert som han ble større også. og det var et tidspungt hvor vi begynte og prate smått om og reise hjem fra sykehuset. 

men...

16august 2010 ble han opperert for ROP, en øyesykdom som er vanlig hos barn som trenger mye ekstra oksygen over lengere tid. 
noe gikk alvorlig galt, og Even fikk som følge av oksygenmangel over tid en alvorlig hjerneskade. 

knappe tre uker etterpå dør Even Andre som følge av skaden han fikk.. 


 

 

årene har gått og tiden løper meg forbi. 
i dag, 3 år etter har jeg ny samboer, vår sønn Sebastian Andre på 7 mnd, to schæfergutter. en på 8 mnd og en på 2 år.
de er halvbrødre, fra samme kennel.

i november 2012 mistet vi vår blandingshund Dino.
dino var min støtte her i livet, og sto meg ekstremt nær etter alt med even. så dette tok jeg veldig tungt, i tilegg til at jeg var høygravid.
Og i April i år mistet vi vår schæfertispe Imala etter at hjertet hennes stoppet under opperasjon for livmorbetennelse..

så i korte trekk har det hendt mye de siste 3 år, og tunge tder har det vært.
nå i ettertid har jeg slette med depresjon, selvtillit og alt som hører med.
det har vært vanskelig og holde beina på jorda.
alt har hatt en mening, men kunn for Sebastian sin del.


 

jeg følte til slutt at jeg m ta noen grep... 

jeg ble tipset av en veninne på facebook om noe som het freeliving. 
de søkte etter testpersoner for rask vektreduksjon. 

og jeg heiv meg i søknadskriving. 
vekten har vært et stort problem for meg siden graviditeten med even. 
og nå følte jeg at det var på tide og ta tak.. 

flaks.. for jeg kom med :) 

jeg var en av fire personer som ble valgt ut som testpersoner for dette. 
livstilsendring på høyt nivå!

før dette startet hadde vi to dager hvor vi møttes.
der fikk vi en gjennomgang av hva og hvordan og når kroppen trenger for og kunne gå ned i vekt.
det var veldig spennende, men også mye og ta inn på to dager.

dette var et trening og kostholds pogram som skulle vare i 4 uker.
og det passet meg perfekt.. !

Jeg kom godt i gang, men en dag på etterskudd fra de andre.
men hva så..
kroppen reagerte umiddelbart, og begynte å tømme seg,
vekten raser.

det var dager som var tunge, og dager som var lettere.
men det som var tyngst av alt, var faktisk og få i seg lunsj og middag!!
det er enkle og gode oppskrifter, men jeg har aldri spist lunsj, og foretrekker middag som tar 5 min og lage..
så her ble det tidlig et tidsproblem.
med to hunder, et barn som sliter med sitt, og tider til og være samboen og kjæreste?
ja det er pinade meg for få timer i døgnet..

men trøsten var jo at kroppen fungerte!!
jeg hadde pluttselig overskudd, godt humør, magesystemet fungerte,
jeg følte meg som en bedre mor, kjæreste og menneske!
og da var det jo ikke noe problem...

hver dag var jeg ekstremt nøye men og følge planen. mat, trening også må jeg jo for all del ikke glemme mentaltrening.
jeg lærte noe nytt oppi det hele, stresshormoner!!!!
mentaltreningen skal få ned disse og roe kroppen :) 

alt i alt fungerer ting veldig bra syns jeg. noe av maten er jo så klart ikke noe man drømmer om,
men det går ned. :)

men etter uke 3 begynner det og bli tungt..

vi begynte med oppussingen her hjemme, og en del plager hos babyen osv.
så til tider følte jeg meg som en bug..

det finnes ingen mirakelkur for og gå ned i vekt..
piller
pulver
sprøyter
drugs
sult 

OSV

nei, dette er bare jåss. tull og vas alt sammen!
skal man bli slang og flott, og ta seg godt ut i bikinisesongen.. ja så løft på rævva og ut og tren!
spis riktig og nåkk!  

selfølgelig kan en pille som skal få deg ned to buksestørrelser på en mnd friste! 
men alle som har vett og forstand i behold burde da skjønne at easy go, easy come.

freeliving er ikke bare en hurtig kur på 4 uker, men en varig livstilsendring..
lære seg og spise sundt, trimme mer, få kontroll over dine indre sanser.
altså -arlig og sunn vektreduksjon.
finnes ikke noe bedre spør du meg!

men tilbake til der jeg var..

etter uke 3 begynte ting og balle på seg for alvår.
motivasjonen forsvant. hormoner løper tydeligvis løpsk i kroppen,
sliten, og bare tanken på og lage middag var til og spy av.
jeg er mat lei, lei av og være tjukk...
vekten begynte og stige...

vi gjorde noen endringer i kostholdsplanen..
-spise ennå mer!!!!

jeg tenkte, gosh, skal jeg sprenges?
folk sier de er sulten når de slanker seg, men altså... HALLO?
jeg har aldri i mitt sorgelige liv vært mer mett.. :)

men da stoppet vektøkningen og den stangnerte seg.

nå har vekten stått stille i over en uke. og motivasjonen er på bånn.. 
jeg har ikke lyst på mat, jeg har ikke lyst til og gå ut, jeg vil være i fred..
jeg vil sitte inne med sønnen min, jeg vil såve lenge, og stå opp og drikke morgenkaaffen min uten og tenke på MAT!

men like forbanna... uannsett hvor mye jeg kan bannes og plages med maten, så gjør jeg det som står i planen.
jeg følger kostholdet. men det er et og annet måltid jeg ikke får i meg.
rett og slett fordi jeg glemmer og ta med meg mat når jeg drar hjemmefra, og er borte i mange timer.
tror det minste jeg har fått i meg iløpet av en dag er tre måltider!! men hallo, det er jo to måltider mer enn jeg fikk i meg før dette!

jeg har stor tro på freeliving, og kunne gjærne tenkt meg og fortsatte med dette.
men kanskje på et litt roligere nivå.
hvor man kan ta en lørdag for en lørdag liksom.
taco, hjemmelaget pizza, BIFF!!!

ja, det er de tre tingene jeg virkelig savner...

om økonomien sier at det er greit, så skal jeg hive meg med på kurset som starter her i kirkenes til høsten.
det går over et år! da får man mer hjelp, og laga et program til MEG, og ingen andre. samt at jeg da har en person og forholde meg til som kanskje gir meg den oppfølgingen jeg trenger for og klare dette.
det er jo ingenting mer jegønsker meg akkurat nå enn og gå ned i vekt.
jeg vil og SKAL ned til min trivselsvekt. som er 10-15 kg fra det jeg er nå.. og det bør jeg jo klare på et år?
ja det burde jeg.. ;)

freeliving er faktisk noe av det bedre som har hendt meg siden sebastian ble født:)
selv om det er dritt perioder, og man har løst til og ta maten og trø den i trynet på den som har funnet opp det her..
så er det kunn for sitt eget beste.
en sunn og frisk kropp holder faktisk lengere.

tenk på hvor mange som f.eks får DIABETES kunn av for dårlig kosthold?
jeg hadde skjemtes om det var meg.
det er ikke meningen og tråkke folk på tærne her..
men det er faktisk noen som får det. og som ikke gidder og gjøre noe med det.
så hvorfor ikke starte ?
jeg ønsker og ta vare på min kropp, også så den holder lengere og jeg kan være en god mor og et godt forbilde for min sønn!
jeg vil ikke at han skal bli slik jeg var!
jeg vil kunne stå i byen og føle at folk ser på meg og tenker ''jøss hvor pen og flott hun har blitt'', i stede for ''fy faen hvor hu der har lagt på seg''..

ja, for det er det jeg føler i dag..

om det er viktig for deg eller andre eller ei, så er min kropp viktig for meg.
jeg vil overhodet ikke bli noe sylfide, men jeg vil ha en kropp som jeg trives i. dvs en sunn kropp!
og det skal mer til enn en pille eller 3-4 uker med sunn mat. det tar tid, og kroppen må lære seg på nytt og like og godta sunn god mat!
det har min klart.. det er bare hode og øynene som ikke henger helt med for tiden.
hadde jeg kunne sku heg plukket ut øyne og hjærne og spylt og ristet de litt før jeg satt det på plass...
men men.

og slanke seg er ikke noe dans på roser. det er tungt, trasig og forferdelig i begynnelsen.
og spesielt om man sliter med orken og dørstokkmila.
men jeg vet med meg selv av når man kommer godt i gang, så blir dette en livstil, og en rutine for livet.

og det er det jeg ønsker og det er det JEG vil!
men jeg trenger hjelp, og ny motivasjon!

-Alt kommer for en dag;)  

 



 

For noe dritt!

jaja, igjen så er det alt for lenge siden jeg har vært inne og oppdatert. 
det er altså så vanskelig og huske på alt for tiden, og stort sett det meste går bare i surr.
så vi må vel bare slå oss til ro med at det blir oppdateringer bare fra en tid til en annen..

men, over til ... livet?

 

livet er noe dritt mange måter, og livet er fantastisk på mange måter.
men selv om det er mer positivt med livet enn negativt... så er altså all denne dritten (!) man opplever så kraftig, at den tiltider virkelig vet og ta over alt...

mandag 15 April-

min kjære schæfertispe blir utrolig annerledes, gjemmer seg og generelt dårlig på en måte..
ringer dyrlegen, og vi blir bedt om å komme ned med en gang.
Sinden Imala var en tispe på 5 år, så er sjangsen for livmorbetennelse ganske stor, og det var vår misstanke denne ganegn.

vi kommer ned, og begynner og undersøke henne, men hun er veldig stressa og en smule forbanna. så vi blir enige om og dope henne ned.
hun sovner og vi fortsetter. tar prøver fra skjeden, blodprøver, røntgenbilder osv. men ingen svar. alt så fint ut, men de var noe usikkre på røntgenbildene og sender de inn til spesialist.
så vi legger henne på drypp en liten stund, så får jeg henne med meg hjem, men jeg måtte være på vakt.

onsdag 17 April-

Imala blir dårlig. hun begynner og skjelve. men ingen feber. ser ut til at hun vil gjemme seg slik de gjør i naturen.
så omsider så ringer jeg veterinær. de hadde fått svar på røntgenbildene, men måtte ringe meg opp.
da skjønte jeg egentlig at det var nor galt.

de ringer opp knappe timen etter.
joda, Imala hadde livmorbetennelse. og da var valget og endten prøve medisinsk behandling. men da er sjangsen for at det kommer tilbake etter neste løpetid stor, så vi oppererer henne.
jeg skulle møte veterinæren kl 16 på ettermiddagen.
da vi kom inn på klinikken blir Imala skikkelig oppkavet og sint. så vi gir henne smertestillende som også skal få henne til og slappe av.
så må vi sette henne inn på et rom alene, i mørket. så skulle jeg kjøre hjem.
i det vi lukker igjen døren snur jeg meg, og ser over skulderen min. der ser jeg Imala med et blikk ''skal du forlate meg her helt alene for altid mor?''..
jeg tenker med meg selv -hvis hun dør under opperasjon, vil jeg aldri kunne leve med meg selv igjen...

prater litt med veterinæren om tiden etter opperasjon osv, så kjører jeg hjem.

så skal jeg på valpekurs siden vi også har en valp.

kurset rekker og bli færdig uten at jeg har hørt noe fra veterinæren.
jeg begynner og stresse litt, men tenker hele tiden at de ringer.
så ringer de, i halv ti tiden på kvelden...

da fikk jeg den triste nyheten om at Imala ikke klarte seg under opperasjon.
hjertet bare pluttselig stoppet, og tross 40 min gjennopplivning var det ingen reaksjon..
hun var borte....

 

verden min raser, alt raser.. alt er bare dritt...

vi drar ned for og se henne og ta farvel.. får halsbåndet og båndet hennes...

 

kvelden og natten går til tårer og atter tårer. sorgen er altid like tung.
men jeg klarer ikke og la være og tenke på at... de siste 3 år, har jeg mistet 3 (!) hjertegull som står meg så nært...
hvor to av dem har gått bort de siste 5 månedene...
hva i all verden har jeg gjort for og fortjene noe slikt?

først Even gullet, så Dino i november, og nå Imala i April..
jeg synes ikke det er retferdig...

jeg snakker litt med oppdretter til Bagera, forteller hva som har hendt.
og tro det eller ei, det var Bagera som sørget lengst. lille valpen streika helt i to uker nesten.
oppdettern til bagera forteller at de skal selge en hannhund på to år. Axo heter han. stor fin schæfergutt.
jeg har tidligere tenkt på han, og har hatt såå lyst på den hunden..
så valget var ikke vanskelig og ta.
vi kjøpte Axo. noe som gjorde gått for Bagera. 
så nå har vi to hunder osm skal bli godkjent som Norsk Redningshunder !

men... savnet etter Imala er så stort og vondt...

 

men, over til noe ant...

Sebastian gullet vokser og vokser. tenk, snart 5 mnd :O
vil sitte selv, snur seg, spiser fast føde osv.
jeg elsker mammatilværelsen. det er så godt<3
men jeg blir så lei meg når jeg tenker på at jeg faktisk ikke fikk oppleve dette sist...
men samtidig er jeg så takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.. det er virkelig livets gave!

 

nå i kveld skulle jeg sortere og ordne litt på mailen min.
jeg har irritert meg i månedes vis over at jeg aldri finner noen ting når jeg trenger det.
så fikk jeg slettet mye dritt der også.
men pluttselig kom jeg over et navn som virket så ukjent men likevel kjent.
så jeg klikker meg inn på den mailen, og der var det en video.

en video av min lille Even andre. en sykepleier sendte den til meg da jeg var hjemme med lungebetennelse uken før opperasjon til even.
der lå han i sengen sin, men sine steroidebollekinn og med c-pap i nesa. så fredlig å fin mens han så på den lille ''tvn'' sin<3

jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggraden min :'( det gjorde så vondt og se han igjen, og det var så virkelig..
og d aller værste, eller kanskje det beste (?) er at Sebastian er mye mer lik sin storebror enn jeg klarte og huske.
de er faktisk veldig like.

selv om at alle sier sebastian er så lik faren sin, så er begge guttene mine utrulig like. rart det der...

 


folk får mene hva de vil, men min kjære Imala og lille Sebastian. han var vel kanskje 8 uker her. <3 
mer barnevenlig hund skal man leite lenge etter! 


ca 3 mnd :) 

 


får ikke rotert bildet :( 


titt titt :) 

 

hmm, ja.. jeg fikk ikke til og rotere bildene her inne på bloggen.. men men. 

jeg hadde store planer om og legge ut videoen om Even, men jeg ork ikke begynne med youtube igjen. 
og dårlig på slik ''avansert'' data er jeg også. 

så det for bli en annen gang.. 

savnet vokser for hver dag, og gleder over Sebastian vokser for hver dag. 
har en følelse av at jeg blir delt i to... 


 

Påske!

vel vel, lenge siden sist da.. 

tiden bare flakser forbi meg her, og pluttselig ser jeg at det er jo faktisk måneder siden siste oppdatering nesten :) 

 

Etter at både valpen og babyen kom i hus, samt noen nye interesser osv så rekker jeg ikke snu meg mot pcn nesten! 
dagene går i ett, og det er aaaalt for lite timer i døgnet synes jeg.

Tiden som har gått har vært tøff for meg.
dagene begynte pluttselig sakte men sikkert og blir mrkere og mørkere.. mens for andre så har de blitt lysere og lysere.
men det ble rett og slett pluttselig så inmari mørkt og tungt rundt meg. dagene gikk, og ingen forskjell på dagene. de var helt like..

prater jo ennå en del med sosionomen på unn som jeg hadde god kontakt med under oppholdet der.
og etter en god stund, fant de ut at grunnen til alt det mørke og tunge er en fødselsdepresjon.

Jeg har vært kronisk deprimert siden Even lille døde, og har taklet det helt greit. har også hatt god hjelp i samboer som er utrolig flink.
men denne gangen var alt så annerledes.

Alt jeg føler for og virkelig brenner for et at Sebastian skal ha det bra, og får det han trenger fra mor og far og ellers det som trengs.
jeg ville hoppet gjennom ild og vann for gutten min, som de fleste foreldre ville gjort for barna sine.
jeg ser kunn han, og ingen andre på en måte...
jeg føler mest bare for og være med gutten min.. og samboer..

til tider så er det bare arbeid med hundene også... DA er det noe galt oppi hodet mitt!!!
hundene som er alt i verden under sebastian og samboer liksom?

ja, dette med hundene går i berg og dalbane og kan forandre seg hundre ganger iløpet av dagen.
det er no geit med den voksne tispa, men valpen er det jo litt viktig og ta godt vare på, slik at han blir en god hund.
foruten om det, trener vi NRH (norsk redningshund), noe som kan være med på og løfte meg litt opp i humøret og gjøre en dårlig dag litt bedre.

noe av det tyngste nå er egentlig ting som er med meg og samboen.
det blir jo tyngere for han og skjønne meg for hver dag som går, når jeg bare går rundt og er sur og bjeffete..
stakkars fyr. men han må da bare leve med meg :P

 

Ellers så kjenner jeg der godt på kroppen at april er rett rundt hjørnet, og even skulle blitt tre år... (!!)
tenk, det er hele tre år siden... husker det som at det var i går..

dagene er forvirrende, mørke, tunge og dystre..
mens noen kan være bedre.

men det er litt sånn at jeg føler at jeg ikke klarer og komme meg ut av dette.. føler meg låst..

en annen ting er også at jeg savner min lille dino også veldig oppi alt det her..
lille lykketrollet av en hund altså..
selv om jeg har valpen og trøste meg på, så er savnet der..
det var jo Dino som var der da even døde...

om kveldene er jeg usedvanlig sliten, trøtt og lei. men får ikke såve.
og titt og ofte etter at samboer har sovnet, kommer tårene i bøtter og spann elt til jeg sovner.

jeg klarer ikke og la være og tenke.... -hvorfor meg?

nå vil jeg bare ha god tid, glade gode dager med min lille familie<3

-noe jeg får også, de er bare ikke altid like gode, siden jeg ikke klarer og styre humøret..
heldigvis så er samboer så tolmodig og flink.. <3

men og være sosial, med både familie og venner... der har jeg ikke lyst til.
jeg har ikke lyst til og gå ut eller noe.. og det skal sååå lite til før jeg føler meg ''presset''.
jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor det skal være slik.. er det en sen reaksjon etter evens død?
nei hvem vet...

 

men.. litt har jeg jo gjort da.. eller vi :)
forige helg malte vi både stua, kjøkkenet og trappen inne :) to vegger i stua, og to på kjøkkenet. og må si det gjorde susen :)
ble så mye mere hjemmekoslig her, og lunere på en måte.

jaja, nå ser jeg at gubben har tatt hunden opp i sofaen og begge ligger som to slakt der.kanskje på tide og logge av?

 

  

Dino gull<3

Jeg og bagera for noen uker siden (han er vel dobbel så stor nå) på lavinetrening. gjøre oss gått vandt til snøhuler :) 

trener på og holde gjenstander :) 

den dagen bagea flytta inn til sitt nye hjem hos oss <3

-vi må da ikke glemme pusi? :) (som ikke liker hunder, o spesielt ekke Imala  ) 

tenk at sebastian var så liten? <3 

Imala gullet. litt smalere enn hun er nå ;) 

<3<3<3 mitt alt <3<3<3

 

Nytt liv?

nå er det leenge siden jeg har oppdatert noe her.
men jeg føler at tiden ikke strekker til. jeg sitter minimalt på datan om dagene, og tenker pent lite på ant en min familie. 
facebook har jeg jo på telefonen. facebook'oman :P

Vel, dagen går forbi i en rasende fart. både på godt og vondt.
Lille hjertet er så opp og ned i formen sin, og har vært slik i et par uker nå.
noen dager kan gå veldig fint, mens andre ikke. han er en gulpe unge, gulper hele tiden, og veeeldig mye.
men den siste uken har han gulpet noe som så blangt ut.
men kontrolltimen hos legen viste at det var galle. og ikke gulp, men mer oppkast.
meen foreløbig gjør de ikke noe, og har ikke ment og gjøre noe heller.
men de tenker at han har reflux. så vi får se når vi skal tilbake.
men helt ærlig, så like jeg ikke det som skjer. lille plages veeeldig. gråter mye (ikke kolikk), og er veldig urolig mesteparten av tiden.
men så er han jo liten ennå, så får håpe at han vokser det av seg med tiden :)

forutenom det, går det egentlig veldig bra her.
føler nesten at jeg har begynt på et nytt liv. har jo tildels det da, men den følelsen liksom.

valpen vokser i rekord fart, og gkjønner nå forskjellen på rett og galt :P
men ofte gulv vask blir det.
som hannhunder flest lekker han en del, noe jeg takkler dårlig. liker og ha det ret rundt meg :P
så gleder meg til han også blir eldre og lærer seg og knip igjen :p

I det siste har jeg begynt og trene NRH (Norsk Redningshund) med Bagera.
Imala har også fått prøvd seg. å må si... -jeg er mektig inponert over gull hundene mine.
de er så flink. Bagera synes det er så gøy med snø huler, og løper etter og finne oss som ligger i hulen :P -for da kommer jo belønning ;)
Imala var heller ikke redd huler, stortrivdes inni der, og sprang etter figurant med både åpen hule, litt lukket og lukket hule :D
kjempe flink til at det er første gangen hun er med.

det har vært mye tenking og knaking her i huset ang NRH trening og utdanning.
det tar sin tid og krefter, og litt reising er det.
men etter og fått bekreftet fra min kjære at han støtter meg fullt ut med denne utdanningen, så er det vel klart da :)
Bagera skal bli redningshund :))

det tar da sine år, men jeg kommer til og oppdatere litt om det også.
nå i nermeste framtid blir det ikke så mye samlinger for min del, siden sebastian er så liten,
og jeg føler at jeg ikke bare kan levne han en hel helg.
nå nermer det seg første samling, men denne hopper jeg over.
og neste er første helga etter påske. da tenker jeg og kanskje få til slik at jeg kan være bare en natt.
slik at man får sett ordentlig hva alt dette går ut på.
og etter hvert som sommeren kommer kan man kanskje utvide litt og prøve seg på en helt borte. :)
-alt i sin tid :)

det er så gått og ha noe ant og gjøre. noe ant en og bare sitte hjemme eller gå en vanlig tur med hundene.
nå kan jeg faktisk bruke dem til noe fornuftig, og hvor de får brukt både kropp og sinn. det er viktig med en schæfer i hus :P

må si, jeg virkelig Elsker hundene mine, barnet/barna mine og gubben min<3
fantastisk familie =)

 
lille bagera på sin første oppgave :P finne figurant i en åpen hule :) Kjempe flink hund<3

o'h happy day :D

Dagen i dag er en type merkedag for meg, med en stor glede. 

I dag kommer vår lille valp fra Kennel Gilvo i alta. 
lille Gilvos Bagera flytter inn!!!

guuu som jeg gleder med :D
jeg vil iallefall få nåkk og henge fingrene i, med en liten baby og valp, og en voksen hund :)
med jeg føler det er helt greit! jeg får så mye igjen for det senere, og jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye jeg gleder meg :)

folk kan si og mene hva dem vil, men en valp klare man helt fin med en baby.
det ville vært en annen sak om jeg var alene mor med to barn, en voksen hund og en valp. da skulle jeg revurdert.
men jeg har faktisk en veldig flink samboer som er flink og hjelpe til.
vel, som mannfolk flest, noen perioder en mer aktive enn andre ;)

men, over til noe helt ant.

det har vært en del pees rundt om kring med navnevalget til Sebastian i det siste...
og når det kommer en kommentar her inne ennda følte jeg det var på tide og ta dette opp..

for det første, så er dette vårt barn, vårt valg, vi som bestemmer og vi som ønsker.
ingen andre...

vi ville kalle vårt barn for Sebastian Andre, og da synes jeg at han skal få hete det, uten noen innvendinger fra andre.
Sebastian har fått mellomnavnet etter storebror Even andre, som denne bloggen ble startet opp med.
nå videre fører jeg bare..
om Even hadde vært her i dag, ville vi nåkk ikke brukt Andre.
men etter Even's historie, og måten det endte på, ville JEG som mor ha en del av dette med videre.
og lillebror fikk arve mellomnavnet, og bli oppkaldt etter storebror som desverre ikke lengere er her med oss.
dette luftet jeg for samboer tidlig i graviditeten, og han var veldig enig fra starten av.
Even og Sebastian har ikke samme far, men samboer har vært utrolig flink til og sette seg inn i saken,
lytte og se på bildene. han er nøye med hvordan det ser ut på graven til even, hvor ofte vi drar dit osv.
selv om Even ikke er her, har han likevell tatt han, og hans historie imot med åpne armer.
-noe som betyr uendelig mye for meg. les MEG!!!

Så derfor er navnet satt som det er satt, og vi er veldig fornøyde.
og jeg er sikker på at Sebastian en dag vil være stolt over og bære sin mirakel storebror's mellom navn..

jeg synes det til tider kan gå lit over stokk og stein med enkelte ting.
som og blande seg inn i andres valg, barne oppdragelse osv.
tenker ikke folk på hvor mye slike ting faktisk kan såre?

man skal passe sine egne saker, og hvis noe plager folk som er innom denne bloggen, så er det vel bare og slutte og lese?
vel, det får bli opp til hver enkelt. :)

vi er fornøyde som foreldre, og det er det som tels :)

Ellers så står alt bra til her med vår lille gull. han vokser og trives.
nå såver han litt mer på dagtid enn tidligere.
det er så spennende og se utviklingen til lille gullet.
tenk at de utvikler seg så fort :O
jeg bare rett og slett elsker morstilværelsen, og jeg elsker den nydelige gode og fine sønnen min <3  

 

trøtt!

dagene går i reser fart forbi, 
og vi jobber ennå med og finne våres rutiner på ting og tang..

SØVN er et større problem for meg og lille mann.
virker som at han ikke helt har funnet sin egen klokke, og neter og såve. såver lite eller ingenting på natten,
og nekter og såve hele formiddagen. får han ikke til og såve før etter kl 16-17 på ettermiddagen. og da såver han jo utover kvelden.
så jeg må vekke han i 8 tiden.
rundt 15 tiden så er han stakkar så overtrøtt og sliten..

men bortsett fra det er han kjempe rolig, og virkelig en hærlig unge og ha med og gjøre <3
vokser og trives. det beste som finnes er og bare se på han, spesielt når han er kjempe våken,
og øynene er kule runde, med et lite smil om munnen. da er han virkelig fornøyd :D

Lille gullet har heldigvis ikke vist noen reaksjoner på dyrene i huset,
verken hunden eller katten, og nå på fredag får vi jo en liten schæfer valp i tillegg.:D 

livet bare smiler til oss for tiden :D  

Godt Nyttår :)

vel, så var vi inn i de siste timene av året 2012 :) 

det er kanskje litt trist og skal lukke denne boken fra dette gode året. 
dette året hadde vel i bunn og grunn en forferdelig dårlig start, hvor jeg på en måte kranglet meg inn i det nye året.
men den gang ei :)

Året som har gått har vært turbulent på mange måter, men på en god måte.
jeg har f.eks funnet ut hvem jeg har som jeg kan stole på, møtt nye mennesker, fått venner for livet, kvittet meg med ''venner'' for livet osv :)
Graviditeten i seg selv gjorde mye :P

Tidlig dette året møtte jeg min samboer, hvor det var full klaff fra første stund :)
veldig kort tid etter var jeg gravid, noe som overhodet ikke var planlagt...
men den dag i dag, angre jeg ikke et lite sekund en gang :D
et halvt kort år etter, kjøpte vi hus ilag,  og begynte smått forberedelsene til en liten nykommer i desember :) 

oppfølgningen i svangerskapet foregikk i tromsø, og det har vært mange slitsomme lange turer dit, 
mange sprøytestikk osv. og to uker før termin, 10 desember ble vi lagt inn i tromsø i påvente av fødsel.
og dager etter ble jeg satt i gang.

men igangsettingen skulle vise seg og være langvarig, og slitsom. masrier, som ikke ville gjøre nytte av seg gjorde mamma veldig sliten.
og jeg ble stoppet slik at jeg sku få litt søvn.
dagen etter ble jeg i gjen satt i gang, og masriene ble sterke og UMENNESKELIG harde...
ble flyttet inn på føden i 5-halv 6 tiden på ettermiddagen.
det var da bare 1-2 cm åpning og forlite til og kunne ta vannet. ble fora med lystgass fra jeg kom inn på føden..
rundt 8 var det to cm fremdeles, men nå tok de vannet.
riene kom sterkere, og sterkere, og jeg fikk tilslutt pressbehov..
da kom de og sa at jeg fikk ikke låv og presse, det var for tidlig. de hadde regnet med ca en time på en cm...
da jordmor kom og satte seg ved siden av, og skulle forklare hvorfor jeg ikke måtte presse, og skjekke ståa med barnet...
... kom en liten anelse av overaskelse og kanskje panikk..
barnet var på tur ut.. ingenting var klart, og jordmor ba far om og ringe på for og få hjelp..
i hu og hast ordnet de klart til fødsel, men før vi viste ordet av det, var hodet ute.
skuldrene ville han ikke snu, så han var på tur ut med skuldrene på tvers, så de måtte inn og snu han, da ramlet han ut i rekordfart :)
denne gangen fikk jeg barnet direkte opp på brystet, selv om han var blå som en smurf, men det er jo normal når de har lugget så langt nede over lengere tid :)

far hikstet av glede over og se sin førstefødte sønn første gang, noe jeg ennå blir helt varm i kroppen av og tenke på <3
en reaksjon som sitter lang inne, og som virkelig var ekte! da viste jeg at jeg hadde gjort noe rett ;)

fra de tok vannet, til Sebastian Andre var ute tok det knapt en time. og presstiden var ca ti min.
grøss og gru, dette skal jeg ikke gjøre igjen :P men er det ikke det alle sier :P

en fin opplevelse alt i alt, og jeg fikk tross alt det fineste og beste i verden <3 min lille hjertesten<3

det har vært mange følelser i sving, med tanke på storebror Even andre.
jeg føler ofte hvor urettferdig verden virkelig er.. Sebastian skulle hatt en storebror her.. men i stede er han på sandes, og bare minnet igjen.
men historien lever videre, og sebastian skal få kjenne storebror gjennom bilder og minner jeg har, og far har også satt seg inn i hele historien,
og alt i ettertid <3 så vi er to foreldre som kommer til og fortelle om storebror <3

så over til noe ennå mer hyggelig..

på lørdag startet vi til alta for og hente gull hunden våres Imala <3 gjett at det var godt og få henne hjem.
men på turen var vi en tur på besøk hos Kennel Gilvo :)

der hilste vi på noen små skjønne nøster, veldig fine schæfer valper hadde de :D
og en av dem skal flytte inn her hos oss i kirkenes :D
så om et par-tre uker kommer lille nøstet som skal hete Gilvos Baghera ;D
gu som jeg gleder meg <3

men, som alle andre har man altid en vondt opplevelse eller fler iløpet av et år, og min værste opplevelse i året som gikk er den dagen hvor vi måtte ta bort vår kjære 
lille Dino<'3 sorgen var tung og stor, og det er den fremdeles.. savnet etter Dino lever i oss begge. men det var det beste for han... .. 

så, som dere ser i veldig korte trekk, året 2012 har vært et helt utrolig fin år. virkelig mitt år.
og jeg tror at 2013 vil bli et minst like godt år.
året skal jeg bruke på og kose meg med mann og barn, hundene og katt. <3
det komplette familie livet<3

GODT NYTT ÅR ALLE DER UTE<3
-kjente og ukjente, venner og fiender :)

noen er sluppet inn i livet, mens andre blir kastet ut.
men husk at det altid er en grunn til at de som ikke lengere er i livet mitt, måtte forlate det ;)

 













 

Bilder!

-vi venter og venter, bare et par dager før lille gull meldte sin annkomst :) 

-storken e klar på føden ;) 

-venter og venter... her begynner det og skje ting :) 

-Sebastian Andre, bare timer gammel<3 3500g og 51 cm :) pappa kos, mens mamma er i dusjen.. 

-zzZZzzZZZzzz

-trøttfis :P 

-gullet<3 par dager gammel<3 

-HJEM KJÆRE HJEM!!! sitter på flyet fra tos-kkn :) 
lillegull sa ikke et kløyva ord :)  

FamilieLivet<3

sitter her midt på natten og tenker og funderer på ting, ting som har vært, ting som er -og ting som kommer. 

nå er vi vel hjemme i kirkenes med lille Sebastian Andre, kom hjem på tirsdag :) 
Å for en hærlig følelse det er og ha lille mann hjemme med oss.
alt her går utrolig fint, vi stortrives i foreldrerollen og den lille familien vi har <3

lille mann sleit i begynnelsen med ammingen, han var så kvalm etter fødselen, så de to første døgnene spiste han minimalt.
sp jeg måtte hånd melke noen dråper til han for og få opp blodsukkeret, så kom det seg.
og det var ikke før natt til tirsdag at vi kom ordentlig igang med ammingen, takket være en flink barnepleier som hjalp oss godt på vei.
-men det skal også sies at far var også til stooor hjelp. han plukket opp alt pleieren sa, og hjalp meg med frustrasjon. 
nå spiser som bare det, og selv om jeg er j***** sår, så er det verdens fineste følelse og ha nåkk mat til tillemann, og ikke minst kosen med ammingen.
det blir jo ''mor og sønn'' tid, som bare er vår. dette fikk jeg jo ikke oppleve sist i det hele tatt.. 

Ellers så går nå dagene, men lille har lagt til seg vanen med og være våken fra ca 02:00 - 06:00 hver natt.
og er først sulten, så skift, og er lys våken. men etter en stund blir han så utrøstelig. det er helt hjerteskjærende.
det er det eneste som kan være frustrerende for meg om dagene, opp i all lykken :) men det går seg vel til.
han har jo bare begynt på sitt 6 døgn :)
og i kveld, da jeg hadde skiftet på han, la jeg han bare fort på mage i sofaen, med pappa.
og løfter nakken helt opp og kjiker rundt seg, men som om ikke det er nåkk, så klarte han og snu seg fra mage til sygg(?)!!!
vi trodde vi sku dett av sofaen :O -mamma's super baby<3

på en an side er det mye tanker ut og går om dagene. og ikke minst følelser...
til tider når jeg f.eks ammer, og ser ned på lille gullet mitt, så slår det meg..
-hvor urettferdig er ikke denne verden?
tro hvor stolt storebror ville vært i dag?
etter fødselen fikk jeg lille mann opp på brystet med en gang, og mors innstinktet kom fortere enn jeg ante,
med storebror tok dette måneder. han var liksom ''ikke mitt barn'', men pleierne på nfi sitt..
jeg fikk aldri ha han med meg alene en natt eller noe.
lille even lever i meg, og det vil han altid gjøre, og lille sebastian skal en dag få høre hele historien om sin lille mirakel storebror,
som gjorde inntrykk på så mange mennesker, på så kort tid...
mye tårer når jeg tenker på alt dette, men trøsten er en frisk liten gutt ved min side i dag <3

samboer, eller pappa som han nå har status som ;) har vært utrolig fink gjennom den siste tiden.
under svangerskapet, fødsel og i ettertid :)
det var tungt psykisk for han under fødslen, men han var der, og hjalp med det lille han kunne hjelpe med.
og i det sebastian kom ut, hørte jeg at pappa hikstet <3 den følelsen kommer jeg aldri til og glemme<3
det var en god bekreftelse på at 'nå har jeg gjort en god jobb, og en perfekt liten sønn er født' på en måte :)
vi mødre har vel våre frustrasjoner ute og går i begynnelsen når vi kommer hjem bed barna.
f.eks dette med de timene han er våken om netterne, eller ammingen i begynnelsen osv.
men pappan har virkelig stått på for oss. han er rene husfar nå <3
hjelper til om mor og barn er frustrert i lag, (hvis f.eks maten kommer litt for sent, og lille mann blir litt sinna) nattevåkingen, hvis det går over stokk og stein
her med gråt, og jeg selv gråter fordi jeg blir lei meg, når sebastian er lei seg og utrøstelig OSV.
han er der, og tar virkelig ansvar for sønnen sin, samboern sin og hjemmet sitt.
-jeg selv har nesten ikke vært i vaskekjelleren siden vi kom hjem, det er det faktisk han som har tatt seg av ;)
men så har jeg også vært veldig sliten.. kanskje jeg bare må fortsette og være så sliten? ;) (men hysj, ikke si det til noen ;) )
nei, jeg er så takknemlig for alt jeg har i dag<3 samboer er så flink med alle og alt rundt seg, og til og med lille even er regnet med i enhver tanke.
det er slikt man aldri kan forlange fra noen...
all ære til min flotte fantastiske samboer og barnefar.. uten deg, hadde jeg ikke kommet så langt i livet som jeg har gjort det siste året,
og fått verdens beste og flotteste diamant i julegave i år<3 virkelig <3  

jeg skal legge ut bilder av lille diamanten vår, men må få lagt over fra kameraet. -ting tar tid :P 
men det kommer.

Ellers så ønsker jeg dere alle en fantastisk flott jul <3

-for det skal jeg ha :D  

15.12.12

Har blitt liten tid til oppdateringer må underveis, men her kommer en liten :) 

15.12.12 kl 21:00 kom vår lille Sebastian Andre til verden. 
jeg ble tilslutt satt i gang pga en liten sv.skaps forgiftning etter og ha sluttet på Albyl-E..
men igangsettingen var laaangt fra problemfri...

det startet med svake rier, som til slutt ble veldig sterke.. men disse mase riene ville ikke gjøre noe nytte for seg..
dvs at d ikke ble noe modning. på natten var jeg så sliten at de valgte og stoppe opp hele greia, og gi meg en heste dose såve medisin.

dagen etter ble jeg igjen satt i gang. riene meldte sin annkomst før selve i gang settingen, men ble betydlig sterkere etter.
og etterhvert som dagen gikk, ble de så sterke at jeg så vidt sku klare og komme meg over de værste toppene.

etter mye om og men ble jeg trillet inn på føden i 5 tiden på ettermiddagen.
der fikk jeg lystgass, som riktig nåkk ikke fungerte... og riene kom sterkere og sterkere, og oftere.
hadde nesten ikke pause i det hele tatt.

rundt kl 20 00 tok de vannet, og kl 21:00 presist var lille gullet ute.

en helt forferdelig fødsel, mtp at den gikk så fort på slutten, men alt i alt endte alt godt :)

lille Sebastian Andre har det fint :)

får skrive mer senere.  

Dag 3!

dag tre med venting tar snart slutt, og ennå ingen baby i armene... 

ventetiden er lang og slitsom, og nå føler jeg meg utslitt. 
jeg har jo i utgangspungtet 12 dager igjen og vente, men det er vel lite sannsynlig at jeg går så lenge.

i dag hadde vi en kontroll med legen som har fulgt meg opp siden starten av svangerskapet.
jeg hadde et økende blodtrykk, tross for at vi målte flere ganger, og +1 i eggehvite..
og siden jeg i tillegg sliter sånn med kroppen, dvs bekken og rygg... som igjen ødelegger nattesøvnen pga rene smerter og ikke noe ant,
så skal vi ta nye prøver i morgen, og diskutere igangsetting. (hurra!)

det var som musikk i ørene og høre det. selvfølgelig, det er ikke bra med blodtrykken osv, men nå er jeg så sliten og lei at jeg vil ha lille gullet mitt ut, helst NÅ!!!!

så jeg er spent på hva morgendagen bringer. legen fant også ut at jeg er halvmoden nå, så noe langt kommer jeg ikke.
så i natt skulle jeg ta smertestillende, og prøve så godt jeg kunne og såve.. og det tror jeg at jeg trenger, HVIS det blir fødsel iløpet av dagene fremover :)

nå håper jeg at gullet kommer ut, ov vi kan reise hjem med en frisk og fin liten baby og feire en fin jul <3

og etter jul skjer det også store ting for vår lille familie, hunden vår Imala skal få komme hjem, OG vi skal hente valp <3

-jeg har alt for mye og glede meg til :)

og når folk spør hva jeg ønsker meg i julegave, og jeg faktisk ikke vet hva jeg ønsker meg....

-da vet jeg at jeg har alt jeg kunne ønsket meg hos meg<3 

Innleggelse!

Da var dagen her.. uke 38+2 i dag, 14 dager føt termin og dagen for innleggelse i tromsø.. 

de siste dagene har gått til forberedelser hjemme, hvor vi har vasket, orget og styrt hver dag.
levert julegaver, besøkt folk osv. i går gjorde jeg færdig klesvasken hjemme (pjuh) og i morges vare det bare småpjusk før vi dro opp til flyplassen.
må si, det var en rar følelse og gå ut døren hjemme, og snu seg og se opp trappa og tenke -dette er siste gang jeg ser huset vår, hvor vi bare er to mennesker som bor der...
neste gang vi er hjemme, er vi 3.. :)

Det er mange tanker og følelser som sirkulerer rundt alt dette, og nå som det er så nært.
fødsels angsten vokser riktig nåkk. Men vi må gjennom det på lik linje som alle andre.
eneste hvis det ender med KS, noe jeg ikke håper. men hvis det skulle ende med det, så blir det nåkk en diskusjon om narkose.
tror ikke jeg vil klare og være våken, etter alt som hendte sist...

Alt som hendte med lille Even, under fødsel og tiden etterpå er selfølgelig en del.. en stor del av alle tankene mine nå om dagene.
selv om dette har vært et friskt og godt svangerskap tross det som var sist, så er frykten absolutt til stedet. jeg tenker også mye på hvor mye som kan gå galt under fødselen...
det heter seg jo -jo mere du vet, jo værre er det!
noe jeg tror på.. hadde jeg ikke vist alt det jeg vet i dag, ville nåkk ikke frykten vært så stor som den er.
men etter min opplevelse forigegang, hvor jeg plukket med meg en del erfaringer og slikt så har det utviklet en form for fødsels angst...
vel, forstå det den som vil. men slik er det.

vi gleder oss veldig til lille gullet er født, og vi endelig kan få hilse på lille huleboern <3
nå er det bare denne vente tiden.

kontrollen i dag gikk bra. tok en scanning som ble godkjent på første analyse.
for de av dere som husker det, så tok jeg slike scanninger to gang om dagen mens jeg lå og ventet med even i magen, og de scanningene ble kunn godkjent et par ganger.
maskinen fungerer slik at den analyserer først etter ca ti minutter, blir den ikke godkjent da, fortsetter den og analyserer annen hvert minutt, og opp til ca en time.
med even lå jeg altid i en hel time, men uten at den ble godkjent..  
vi målte også magen igjen, og magen har sunket.

så nå er det bare og vente og vente..

vo bor på pasienthotellet. samboer og jeg. han ble sykemeldt på psykisk grunnlag for meg, og er innskrevet lammi meg via avdelingen.
veldg godt og ha han her lammi meg, det hjelper på alt som skurrer inni hodet mitt.
vi har fått naborommet til det rommet jeg hadde under hele perioden med even lille. og jeg synes det er direkte ekkelt og gå i gangene her igjen.
det rommet, luktene og jah... alt som hører til. ingen god følelse, og det er rart..
det er nesten så jeg kan se meg selv gå her fra den tiden.. uuggh.
så nå må jeg få noen nye minner herfra før jeg klorer opp veggen her.

forøvrig har jeg bestilt fødsel til 12.12.12 :P så jeg håper lille kommer på denne datoen. da er vi også hjemme igjen tidlig.
så jeg må håpe. eller var det omvendt psykologi som hjalp? :P

tror egentlig ikke noe hjelper. har ikke så mye kontroll over graviditeten nei. så må vel bare vente og se.
gleder meg, eller VI gleder oss :)

gu som jeg savner og være mindre, og ikke stor som en flodhest og/eller strandet hval!!!! 
 

ventevente..

huff, ventetiden er så lang nå synes jeg. 

på en måte går tiden veldig fort, mtp at det er tre uker til termin, og adventstiden er kommet osv. 
men på en annen side går tiden sååå tregt.
det begynner for alvor og bli tungt nå, kroppen fungerer overhodet ikke ilag med meg,
og kunne gjærne tenkt meg og såvet hele dagen.

og tenk, om 10 dager skal jeg legges inn i tromsø i påvente av fødsel :O
gu som jeg gruer meg.
heldigvis er samboer med, og skal vre der lammi meg hele tiden.
men likevel. hva i alle dager skal man fylle dagene med?
jeg mener, sitte på pasienthotellet dag inn og dag ut mens man venter på at lille gull skal melde sin ankomst?
nei uff...
går jo ann og ta seg byturer jah, men det er jo ikke like gøy når man sliter med å gå,
og bare det og kle på seg sko eller såkker, DET er et problem!

har også fått mye vann i kroppen nå.
får dype bulker i anklene etter sokkene,
fingrene ser ut som hovne pølser, og dobbelhaken synes lang vei.
nesten så jeg føler meg kvalt av min egen dobbelhake hvis jeg ligger meg på rygg :P

og kjøre bil nå, ja jøss.
jeg må jo nesten kle på meg bilen. magen tar i rattet og alt er bare grusomt :P
men men.

det er jo i grunn ikke så lenge igjen. men det bare virker som en evighet.
og det tror jeg de aller fleste av oss gravide synes på slutten.
så jeg må bare heng i!

i går fikk jeg pyntet litt til jul her hjemme.
tross min dårlige kropp, så fikk jeg det til omsider :P
og i helgen skal vi gjøre oss helt færdig med julegavene, slik at vi får levert de før vi reiser.
håper bare mamma sin julegave kommer før vi reiser.
bestilte den for en mnd siden, og er ennå ikke kommet!!!!
har sendt mail til de tre ganger, og ennå har de ikke funnet ut om varene er sendt eller ei.
eller hvor de er.
jaja, får smøre oss med tolmodighet!!!!!!

ellers så skjer det vel rent lite.
hunden har det fint i alta, og ingenting er bedre enn det.
selv gleder jeg meg sykt til å få hunden hjem, og en liten valp.
det blir helt himmelsk tror jeg.
med lille gullet på toppen :)

ser for meg livet på nyåret, og kjenner en kriblende følelse i magen <3

 

Kryss i taket!

vel vel, 

da var vi fullgåtte 36 svangerskaps uker! 

litt skummelt og tenke på at det bare er 4 uker igjen, og at tiden flyr avgårde nå. 
pluttselig er tiden der, OG at det er en liten 'monster' baby i magen denne gang.
nå er jo lille gull såppas stor, og allerede kanskje har lengden til storebror som han hadde mot slutten..
hjelpes tenker jeg.
både gruer og gleder meg, men det er veldig vansklig og slippe den fulle gleden til, og kjenne på dette.
føler at det blir for skummelt, mtp hvor fort det gikk galt sist gang.
alt snur iløpet av et brøkdels sekund, og dette skremmer vannet av meg.
enn hvis, hva om OSV...
blir rett og slett sliten av meg selv til tider. og siden vi vet at det er så mye galt som kan skje under en fødsel..

på fredagen var vi i samtale med en jordmor her i tromsø, og fikk omvisning på føden her.
veldig skummelt, og mange tanker og intrykk på en gang.
men veldig greit og få sagt litt om hvordan jeg tenker ang fødsel, og hvordan jeg vil ha det..
nestegang sku vi gå litt mer i detalj på en måte... slik at det ikke blir noen unødvendige bekymringer for min del da.
fødsels angst er vel ikke noe noen ønsker seg.
men så er det jo ikke selve smertene jeg er redd for, de skal jeg vel altids overleve.. jeg mener, jeg er ikke den første, og laaangt i fra den siste som skal føde...
så smertene går nåkk.. men det er jo alt som kan gå galt.. og ikke minst dette med klipping :S
saks og fødsel i mine øyne hører ikke sammen, og det er en skummel følelse. men, må man, så må man..

magen vokser seg større og større.. det kjennes nesten ut som at den vokser for hver dag, og ikke uke :P
tung er den og. ryggen og bekkenes tåler ikke presset så godt. og det er dager hvor bena mine ikke klarer og bære kroppen..
dette føler jeg bare blir værre og værre.. så dette er difinitivt et tema jeg må ta opp med legen i morgen tidlig her i tromsø.
jeg og samboer har vært i tromsø hele helgen, noe som har vært veldig godt.
bo på hotell bare oss to, og ha tiden med oss. og selfølgelig tenkt og gjort oss noen tanker om fødselen og alt som kommer.
vært en veeldig trivelig helg, og følte vi trengte denne tiden bare jeg og han, på hotell, shopping osv før lille sjefen kommer til verden :)

så nå er det bare og vengte på lillingen. alt er klart der hjemme.
håper nurket melder sin annkomst før jul, slik at vi slipper og sitte på sykehuset på julaften..
det ville jo ikke vært så greit...

og for og gå over på noe helt ant..
en ting er at familien skal økes med en liten baby, men nå jobber vi også med og finne valp.
vi tenker at på nyåret vil vi ha en liten schæfervalp i hus :)
tanken med valp er og først og fremst få en trygg og fin familiehund, men interessen for RIK-IPO er veeeeldig stor i våres hus,
så en brukshund må det difinitivt bli av lille valpenurket som ender opp hos oss :)
vi tenker og farte til alta fra en tid til en aan for trening via norsk schæferhund klubb avd finnmark (må bare bli medlem på nyåret, lite vits så sent på året)
og våre gode venner der borte, utstillinger og prøver. DET er det vi virkelig har løst til og satse på..

folk rundt oss sier vi ikke er kloke.. altså, ikke stygt ment mot oss, men de tror det blir for mye for oss, med tanke på lille gull i magen og Imala (schæferen vi har fra før).
men greia er jo at Imala skal ut i prøver til våren allerede..og vi er da ikke de første som har en hunde interesse og barn.
selv om man får barn, stopper jo ikke livet der. jeg er av den oppfattningen at man klarer det man vil. og hvis folk kan styre en hel gård, ha hester osv i tilleg til barn?
ja da skal vel vi klare og ta oss av to hunder?

jeg er selv vant til og bruke all min tid i en stall. har vært aktivt hestemenneske hele livet.
og nå som det er stopp på dette, må jeg ha noe og gjøre. og hva er ikke bedre enn hund? =)
jeg stor trives med hund, da altså spesielt med schæfer. rasen er så spesiell i seg selv, at det blir en helt aan utfordring for meg, rent psykisk.
og gjett om jeg elsker det...
samboer er også tent på denne interessen, og vi deler den likt.
så plan er at han skal bruke Imala, og jeg valpen i fremtiden.
gud som jeg gleder meg til det vi har i vente :) både barn og valp.
kunne det blitt bedre?

Nå gjenstår det bare og finne den rette kennelen og hente fra, og ikke minst en kennel som liker oss som ev. valpekjøpere :)
har allerede sett oss ut en kennel som vi ønsker hund i fra. så vi får se, kanskje de liker oss, hvem vet? :)
det som gjorde at vi så oss ut denne kennelen var at en av mine nermeste veninne har en hund fra den kennelen.
og den hunden har jeg likt siden ørste gang jeg så den. Og det vi har hørt om disse menneskene er veeeldig varmt og positivt. så vi ser på dem som en trygg kennel og hente fra.
men alt i sin tid, nå må vi se om vi er kandidater for dem, og ta det derfra :)
om ikke, får man se etter flere!
valp ønsker vi uannsett.

vel, dette var da en liten (som i stor) oppdatering herfra :)
i morgen er det ny UL på UNN her i tromsø, og forhåpentligvis hjemreise for en liten stund.
nå er det under to uker til jeg/vi skal legges inn i påvente av fødsel...
så vi er veeeeeldig spente nå :)

over&ut :)  

 

 

Sorg vs glede?

har igjen vært lite blogging på meg, men tiden strekker ikke altid til, og mye å tenke på de siste ukene... igjen.. 

de siste to ukene har vært ubeskrivelig tunge, og har ommentrent nådd toppen nå...

vi kan jo begynne med det gledelige,

på torsdag som var, var vi i tromsø for ny kontroll igjen. 
der viste det nåkk en gang at alt var i sin skjønneste orden med lille nurket i magen<3
lille gull har blitt over to kg allerede, og følger sin egen vekst kurve til pungt og prikke.
alt så helt fint og normalt ut.
nå er vi kommer til uke 33 (kryss i taket), og jeg tror nåkk at denne gangen så skal dette gå helt fint.
nurket har snudd seg med hodet ned (noe som forklarer trykket på bekkenet) og veks og spire.
normal flow i navlesnoren, hode og kroppen til både meg og barnet.

snakket litt om dette med rygg og bekken. men jeg må bare holde ut.
det er jo forsåvidt planen min da. men tiltider kan det rett og slett bli for mye hc føle jeg.
og da renner det over. det er tungt og ikke kunne fungere normalt, enn så mye man vil.
men det går rett og slett ikke. og nå har jeg fått beskjed om og ikke presse meg for mye heller. vel vel, jeg skal vel overleve. det er jo ikke så lenge igjen :)

 

men, så over til det som har preget mitt humør og vesen de siste ukene.

jeg vet ikke om dere husker Dino?
min lille blandingshund. har nevnt han tidligere, både i forbindelse med even's død og i ettertid.
Dino var min aller, aller beste venn, hjerte sten og livsglede.
og en jeg har lent meg på i tunge perioder. og spesielt etter even sin tid.
da var det bare meg og dino mot resten av verden.

i går, 02.11.12 fikk Dino lille sovne stille inn på mitt fang. 
etter år med dårlige hofter, og mye vondt fikk han endelig slippe.
det gjør meg vondt og tenke på at jeg aldri ser han igjen, og aldri får ha han med meg, kose, snakke eller herje med han.
at jeg ikke lengere har han til og trøste meg...
men for hans del var det nødvendig, selv om det er helt grusomt for meg som sitter igjen...

det værste av alt er at etter at Even døde, så knyttet jeg meg så hardt til den hund, at bare tanken på at han en dag ikke lengere var her, ville ta pusten fra meg.
og det gikk troll i ord. det er ikke lurt og skytte seg så hardt. det kjenner jeg på nå,.
og når vi satt der, på gulvet hos veterinæren, og Dino fikk sovne, gikk det pluttselig opp for meg...
-slik har jeg sotte og følt en gang før...
mhm, jeg tenker på den dagen even døde.
helt grreit, mange vil kanskje si -hærregud, skjerp deg, det er bare en hund...
vel, for meg (les MEG) var det ikke bare en hund. men et familiemedlem, en livsnødvendig støtte,
en ubetinget kjærlighet, min aller aller aller beste venn, min trofaste hjelper...
så nei, det var ikke bare en hund.. de samme følelsene dukket raskt opp i kroppen min da vi satt der.
og kejnne på dem atter en gang, med noe som faktisk er så nært og kjært som dino var....
det var helt forferdelig...

akkurat nå klarer jeg ikke og sortere ut noen tanker eller følelser.
det kjennes ut som at jeg har gått meg bort i meg selv,
og at det er en stor mit av meg selv som mangler..
det er bare et stort hull..
sorg, glede, sinne, bitterhet osv. alt er bare rot oppi hode mitt, og alt flyter om hverandre.
så gleden over lille nurket ble pluttselig alt.
Dino tok med seg en stor del av meg, og jeg må prøve og finne nye måter og leve på nesten..
det var litt slik som... når even døde, så hadde jeg noen og støtte meg på. og i tiden etter inntil i går så var dino altid der. alt som var tungt, trist, glede osv delte jeg både bevist og ubevist med dino. og jeg hadde gruet meg til gårsdagen i uker. men tenkte flere ganger at det vil gå bra.
men... det gjør jo ikke det. jeg har jo ikke min trofaste hjelper lengere. det var jo han det gjalt i går.
så hva i all verden skal jeg nå ta meg til?

jeg har jo gubben, og ikke minst schæfertispa her. men de er ikke det samme.
fordi de har kommer inn i etterkant begge to. jeg og dino var alene i flere år.
og det er ikke for og sette dem tilside, det føles ikke likt.
derfor skremmer det vannet av meg.

at Dino ikke lengere er her med meg, er nesten uvirkelig..
alt er tomt uten han.. jeg har ikke løst og være hjemme, gå tur med Imala (schæfern), besøke folk eller noe.
jeg vil bare sitte her, og se på den tomme veggen, med bilde av dino på...
jeg vil bare sitte her og vente på han...
jeg vil ha han hjem....

jeg skulle gjort hva som helst for bare et lite minutt til med han.. bare for og fi han et siste kyss i panna, og fortelle han hvor høyt jeg virkelig elsket han.
gitt han en skikkelig kos. og høre han voffe en siste gang...
hva som helst :'(

nei, det er en tung tid nå. og den må bare bearbeides sakte men sikkert.
og jeg håper lille i magen ikke tar skade av min store sorg.

Imala er også noe stresset her hjemme. hun skjønner ikke helt hvorfor matskåla til Dino altid er tom, og han ikke sitter bak henne og maser på at hun må bli færdig og spise så han kan polere matskåla etter henne..
og hvorfor jeg er så lei meg hele tiden..

tårene kommer og går hele dagen og hele natten. jeg klarer ikke og kontrolere det.
og ikke har jeg så mange her heller og snakke med om dette.
så det er liksom tungt på alle vis her. føler meg nesten litt alene..
alene fordi min samboer ikke helt deler tyngden av denne sorgen.
han har en stor sorg han og, ingen tvil. men jeg og dino hadde noe helt spesielt..
noe så spesielt at jeg aldri kommer til og glemme.

Dino vil dele plassen i mitt hjerte med even lille. de var like mye verdifulle for meg.
høyt elsket, dypt savnet...

-så lukker jeg seg i mitt hjerte inn,
jeg gjemmer deg innerst inne,
der skal du for altid bo min venn,
som et kjært og dyrebart minne<3

hvil i fred lille venn!

hjertet mitt blør for mine to engler <'3







-såv gått mor's lille gull<3 
æ vil altid huske dæi, å elske dæi for den du va. 
å æ vil altid smile når æ tenker på dæi å dine sprell, 
som d lykketrollet du va<3 
du va helt spesiell, ingen i verden e som du, 
å ingen vil komme til å bli d. 

Elske dæi Dino'en min<3 


 

vondt!

dagen i går var riktig så spennende i grunn. 

hele dagen hadde jeg mye vondt i ryggen, og slike murringer  som ikke hører med ennå.
så til slutt måtte jeg ringe føden.

de ville ha meg ned for og se at alt var i orden, og at det ikke var noe fødsel på gang.
og som jeg trodde var det jo ikke det da.
men jeg ble bedt om og komme tilbake om det ikke ville gi seg, så ville de sende meg til tromsø igjen..

i dag har jeg fått slappet litt mere av, men vondtene kommer og går for det.
og kanskje hjelper det ikke så stort på når en katt og en hund i huset er litt uenige.
men det kommer seg vel på sikt.

ellers så har lille i magen snudd seg med hodet ned,
ikke at jeg tror den blir der så lenge da. men et godt tegn fordet.
siden jeg ikke ønsker ks igjen.  

men må ærlig innrømme at og gå på føden i kirkenes er helt merkelig. 
selv om jeg tilhører denne byen, så har jeg jo ikke noe tilhørlighet der?
alt foregår jo i tromsø.

så det var en merkelig følelse for både meg og gubben!
men alt i alt så kom vi oss hjem, og alt så bra til, og hva er det?

-jo det er bra :)  

NRK =)

vel, er bare en kjapp tur innom i farta for og dele en link til NRK sine nettsider. 
der ligger vår historie :)

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.8350150

får blogge litt om dette når tiden finner det for gått :)  

Seier?

Di siste dagene har vært både tunge og lettere enn på veldig lenge. 

her om dagen fikk jeg tilsendt en sakkyndig rapport  fra den siste klageinstansen til Even Andre's sak. 

i denne rapporten oppsumere de kort om evens liv fra fødsel til siste dag. 
bl.a hans lunge/hjerte situasjon.

men også her kommer det frem en del ukjente ting for meg som mamma.
noe jeg også finner veldig lite om i even's sjonal fra denne tiden.

jeg siterer:

'5 dager før han ble opperert, 11 august var han igjen dårligere i sin lungefungsjon og krevde 80% oksygentilførsel. Kortison behandling med betapred ble igjen startet.

Dagen etter, 12 august 2010, ble Evens hjerte og lunger undersøkt med ultralyd. Undersøkelsen ga klare holdepungter for såkalt pulmonal hypertensjon (forhøyet blodtrykk i lungekarene og man konstaterte at høyre hjertehalvdel var forstørret(tydende på økt hjertearbeid). Diagnosen pulmonal hypertensjon ble vurdert som moderat til alvorlig. samme dag var oksygenbehovet redusert til 40%. '

vel, dette avsnittet var ukjent for meg, altså dette med en diagnose jeg aldri har hørt de snakke til meg om.
men hvem vet, kanskje de så på dette som mindre viktig for meg og vite(?) !

videre skriver de kort om øyeopperasjon som var veldig nødvendig på dette tidspungt, men diskusjonen om brokk opperasjon ser ut til at har foregått mellom anestesi leger og kirurger. altså, barneleger har ikke vært med i diskusjonen om dette... 'det er ikke notert noe om diskusjon med barnelegene i foreliggende dokumenter'...

tidsrommet for oppersajon var mellom 11.10 til kl 16.20 16 august 2010. dvs over 5 timer og 10 minutter  narkose. 
det er ført nøye anestesiskjema for even, noe som forsåvidt er greit. og ser greit ut. han var stabil under selve ingrepene.

jeg siterer:

'etter avsluttet opperasjon og anestesi, blir Even akutt dårlig og er vanskelig og oksygenere. man er usikker på evens hjerte aksjon og starter hjerteredning. Even svarer ikke på intensivbehandlingen han får de nermeste dagene og dør 2 1/2 uke senere 4 september 2010.'

vel, bare her sier det sitt.  mener nå jeg. men den verste lesningen er ikke over ennå... 
jeg fortsetter og lese meg videre nedover papiret, og blir mer og mer skrekkslagen jo mer jeg leser.
selv om dette er ting jeg har sakt i to år, er det som et hardt slag i trynet og få dette bekreftet, få medhold, men også en usikker og bitter følelse. fordi her er det flere faktorer som spiller inn, som tilogmed jeg selv ikke har vært klar over siden denne dagen. det har liksom lugget i en skygge jeg har oversett..
takk gud for gode leger som setter seg godt inn i en sak som dette, og hjelper meg opp og frem i denne saken.
jeg skal nå sitere det verste avsnittet ved denne rapporte:

-spørsmål fra instansen: er det mest sansynlig (mer enn 50%) årsakssammenheng mellom utførte opperasjon 16.08.2010 og at barnet døde? ville skaden skjedd dersom man tenker behandlingen borte? 

svar

ja. Even var ekstremt tidlig født og fikk pga dette en kronisk lungesykdom og ROP. 
Hans hjerte-lungetilstand 12 august viste at en opperasjon i narkose ville ha meget høy risiko.
Øyeopperasjon var indisert, men ofte bør man i slike kompliserte situasjoner ta et øye ad gangen.
jeg kan ikke finne at lyskebrokk opperasjonene var absolutt nødvendige på dette tidspungt. de er knappt nevnt i jounaldokumentasjonen og lyskebrokk hos premature barn behøver nesten aldrig og opereres før barnet er stabilt.
jeg anser at det er mest sansynlig (mer enn 50%) årsakssammenheng mellom utførte opperasjon 16.8.10 og barnets død. hovetårsaken til dette er at man utførte flere ingrep under 5 timer og 10 minutter i narkose på et høyrisiko barn. Bronkopulmonal dysplasi behøver betydelig mindre traume for at tilstanden raskt kan utvikle seg til livstruende tilstand.
Evens tilstand var så ustabil før operasjon at tilstanden i selg selv kunne være livstruende, men det lange operasjonsinngrepet i narkose har utløst akutt hjerte-lungesvikt og død.'

 

ja, hva kan en si...

min lille hjerte sten, som kjempet seg retten til livet, ble faktisk fratatt retten han hadde kjempet seg til.. dette var noe han ble påført av andre..
og døde som en konsekvens av det de gjorde... jeg kjenner bitterheten boter seg fast, og hevnlysten også. uten at noe eller noen kan gjøre noe med dette. for skade i selg selv har jo allerede skjedd. så hva ant kan en gjøre? enn og sitte og se verden flyge forbi?

alt som står i dette flersidige brevet er så uvirkelig. jeg sendes rett tilbake i tid, og ser alt på nytt. jeg ser meg selv gå i gangene og vente og vente, og ingen sier noe ting. eller vet noen ting.. før han kommer ned igjen, og er totalt forandret...

hadde jeg vist den gang da hva jeg hadde i vente, og hvordan de neste dagene ville bli i etterkat av oppersjon, tror jeg at jeg hadde rømt land og strand for og null stille hjern min, og glemt alt. hele denne perioden har satt sine spor i meg, på alle måter egentlig. og nå etter at denne rapporten kom,
ja hva skal jeg si?

jeg føler nesten at dette i seg selv var en stor seier.
selv om dette langt i fra er noe vedtak i saken, og saken er langt i fr ferdig... så bare det at nå har jeg det svart på hvit at sønnen min døde av flere feil de gjorde denne dagen. bare medholdet i seg selv jorde underverker. selv om jeg føler en stor umenneskelig sorg, så føler jeg sogså en stor lettelse og en skikelig seiers følelse..

men i alt dette skriver de også at lyskebrokk opperasjon var unødvendig på dette tidspungt, men også at øyeopperasjonene burde vært gjort i to omganger. og vurdert evens hjerte-lungetilstand over flere dager, ca en ukes tid. bare DET fikk meg sint...

også til syvende og sist siterer jeg det siste spørsmålet, og svaret:

-har oppfølgingen i nyfødt perioden og tiden etter operasjon vært i henholdt til alminnelige prinsipper og retningslinjer? 

'Oppfølgingen i nyfødtperioden har vært i henhold til alminnelige prinsipper og retningslinjer, bortsett fra at ansvarlig nyfødt lege har åpnet for flere operative inngrep som medfører lagvarig narkose på en høyrisiko pasient. mors kommentar om at det ikke var barnelege tilstede ved operasjon er helt adekvat. i slike situasjoner der kirurgiske inngrep med høy risiko skal utføres på et ekstremt fortidlig født barn, bør barnelege (nyfødtlege) være til stede. 

i tiden etter operasjon har behandlingen og oppfølging vært helt adekvat..'

 

så, er det rart man er forbannet på systemet? hvordan kan de la dette skje ? et lite barn? hvorfor skal en kunne være så uforsiktig og sende et barn til operasjon uten og selv (som lege) være til stede?

jeg kan rett og slett ikke fatte og bekripe hvordan dette kunne skje. og trist som et er, så var det takka min sønn, at nye retningslinjer og prinsipper for høy risiko pasienter ble satt...

uretferdig...


-mamma sin aller dyrebareste skatt <'3 
 

uke 29+2!!

tenk!! jeg har kommet helt til uke 29!!! 
bare under en uke igjen til ennå en milepæl!!
det er nesten helt uvirkelig at jeg sitter her, og ennå har et lite nurk i min mage. !
lykkerus, samtidig som en stor urettferdig sorg over min even...

 

de siste ukene har vært spennende må jeg si.
da jeg gikk gravid med even, var jeg veldig dårlig, kvalm og spydde i ommentrent 20 uker, og kvalm de siste fem.
jeg kjente tidlig liv med even lille, men det ble liksom med det.
jeg mener, sparkene var jo der, jeg kjente godt når han turnet inni der...
men jeg kunne aldri fårestille meg at de sparkene og bevegelsene var så svake..

dette svangerskapet har jeg vært veldig ''frisk'', lite kvalm -bare litt uvell. men har fungert greit i hverdagen.
rygg og bekkenproblematikk har jeg nesten daglig, men jeg klarer og komme meg gjennom det.
ukene raser av gårde, og jeg går ikke med en følelse av at noe er konstant galt.
jeg kjente tidlig liv nå også, men siden har det bare blitt sterkere og sterkere.  
nå kan jeg sitte og se på magen, samtidig somjeg føler, og alt røre faktisk på seg.
magen min flytter på seg, jeg kan kjenne et ben eller en hånd, se en rygg presse magen opp osv.
det er jo helt rart :O
tilogmed hundene reagerer når lille baby sparker imagen om de ligger inntil!

for mange av dere der ute, er kanskje dette noe som er helt normalt.
men for meg er dette helt merkelig. JEG har ikke opplevd dette før,
jeg har aldri kjent, og JEG trodde aldri jeg skulle få oppleve noe så fantastisk..

og sitte og se på magen, og den rører seg alle veier.. strekk merkene markerer seg stadig sterkere og blir større med ukene..
osv, dette er noe jeg rett og slett synes er gleden i dette.. det er jo helt fantastisk, men også nesten litt rart og tenke på at det er en liten levende ''stor'' (i mine øyne) baby inni magen min, som har laget sin egen lille hule hybel for en stund.. og at jeg faktisk kan se det så godt på utsiden?

det er rart det...

jeg føler at jeg har en helt an kontakt med lille baby nå..
lille sier i fra om jeg gjør noe den ikke liker.. det er helt merkelig. tenk!!!!
lille baby i magen spirer :)

på torsdag som var, var vi i tromsø til ny kontroll.
der kunne de se en frisk liten baby, som følger sin egen vekst kurve helt normalt med en helt normal og gjennomsnittlig vekst kurve. :)
de var veldig fornøyd med det de så, og trengte ikke komme dit igjen på ennå 4 uker! men etter det vil det bli litt mer hyppige kontroller frem mot fødsel :)

men i denne lille lykkeruusen jeg har, er det fremdeles en ting som holde min glede tilbake.. 
saken til min lille even er fremdeles ikke kommet noen veier hos NPE!! noe som stadig trekker meg tilbake..
jeg kommer meg liksom ikke helt videre i livet, og er redd hele tiden for hva som vil komme frem derfra.. og ikke minst, -når skal de få fingern ut og gjøre denne saken færdig og avslutte den??

dette er noen av tankene som stadig surrer rundt i mine tanker..

 

uke 28+1

vel, da var vi gått over min andre milepærl i svangerskapet. nemlig uke 28. bare to uker til neste :) 

 

hittil har alt sett veldig bra ut med lille nurket i magen :) 
den lille stives og vokser seg stor og sterk, noen som virkelig kjennes.
det finnes ingen hærligere følelse enn og ligge i sengen på morgenen og se på magen når den buler ut her og der, og kjenne på sparkene til lille!
nå har igså lillingen snudd seg med hodet ned, så håper nurket holder seg der. siden den har logget på tvers helt til nå.

den siste tiden har vi hatt mye og henge fingrene i, bl.a har min kjære bygget hundegård til hundene, noe som rett og slett var helt hærlig.
han er så flink, og tolmodig.
men under det hele, så er jeg nå på min 3 uke med ''sykdom''.
ble først feber syk, så en skikkelig forkjølelse som ikke vil slippe taket helt.
dette har jo da sitte meg litt tilbake i enkelte ting, og formen har vært helt crappy for og si det slikt.
men, nå kjenner jeg at jeg er på god vei tilbake. klarer og gjøre hus arbeid igjen, uten og få følelsen av og gå i bakken,
eller at kroppen bare streiker helt.  

etter tid og stunder, så begynner bekkenet og vise sine litt dårligere sider. og med ryggplagene i tillegg blir det rett og slett for mye til tider. 
noen ganger får jeg en slik følelse av at jeg ikke orker mer.
og når tankene om even dukker opp, kjenner jeg meg helt utslitt, trist og alene i den store verden. selv om jeg på langt nær er alene.
en flink samboer prøver så godt han kan. kanskje det har noe med gravid hormoner og gjøre :P
lunta fra gråt til latter blir mindre og mindre. stakkars mann som må leve med meg.

vel, oppi alt dette her, så fikk jeg veldig vondt i skambenet her om dagen.
og til slutt var det så vondt at jeg ringte til føden her i kirkenes.
de ville ha meg ned for og se at jeg ikke var i fødsel, noe som ikke var tilfelle heller.
etter UL var vi kjempe fornøyde, og fastslo at den bare var bekkenet som er dårlig.
men etter en titt på urinen, hadde jeg vist +1 på blod i urin. og det var vist ikke så bra. så da ble det dyrknings prøve osv.
men blodtrykket var gått ned iallefall. og det er bra.

så nå venter vi bare på svar på denne prøver, så er det ny tromsø tur på torsdag.
blir spennende.
er så artig og se på ultralyd nå, man ser til og med at lille baby har fått kjøtt på kroppen.
skikkelig tjukke lår og legger. nesten så man får lyst til og klipe i dem :P
håper det fortsetter slik :)

deeet var en snar og liten oppdatering fra oss.
får heller sette meg ned og skrive ordentlig en dag når jeg har mer tid, og klarer og sitte så lenge.

over&ut!  

en liten oppdatering!

den siste tiden, eller de siste ukene har vært veldig tunge. 
etter at det først var 4 sept, så kom jo også dagen hvor jeg var 25+4, dvs dagen even ble født på i forige svangerskap..
og noen dager etterpå, var det 14 sept, da even lille ble gravlagt...

så det ble en del for mye på en gang og takle for meg.
klart, even lille vil altid være der, friskt i minnet. men alt på en gang... det ble for tøft.
det er ikke altid jeg klarer og snakke om det, eller nevne noe. men heller går etter snarere løsninger.
-som og finne på noe ant og gjøre, slik at jeg ikke tenker på det eller bare glemmer det ev liten stund.
gjemmer det gjærne bort for samboer også. -noe som ikke altid er like bra tror jeg.

men, vi kom oss gjennom de dagen og.

vi har også vært på en ny kontroll i tromsø, hvor alt sto bra til med lille nurket i magen =)
eneste er at lillingen ikke liker andre liggestillinger enn på tvers, slik at hode ikke får den runde formen som det ellers ville fått av bekkenet.
men, det er jo ikke krise ennå. nå er jeg 26+1, så ennå 4 uker før lille skal snu seg.

de siste dagene her hjemme har jeg vært syk. først feber, og vond hals.. nå er halsen grei men forkjølet.
litt feber som kommer og går tror jeg. men men.

får nesten litt dårelig samvittighet når man knasker paracet til maxgrensen for gravide.
dette barnet kommer til å bli hardfør :P
neida.. heldigvis er samboer så flink her i heimen og hjelper meg når jeg er syk, og i dårlig form.
selv sier han ikke så meget. men prøver iallefall. :)

nei, nå kjenner jeg hodet pakker seg sammen. så på tide og lette på trykket, og innta liggestilling på sofaen.

overogut! 

4 Sept 2010/12(?)

i dag er det den dagen... DEN dagen.. 
4 september...

dagen for nøyaktig 2 år siden... er som dagen i dag.. bare helt annerledes.

i dag kjennes det ut som at jeg lever i to verdner.
en hvor jeg prøver og leve et liv et liv, et normalt liv som samboer, gravid oh hunde eier til to flotte hunder.
og en hvor jeg gjennopplever hele denne dagen. til pungt og prikke.
hele dagen har jeg følt meg todelt.. det startet vel i går kveld, på den tiden hvor even ble dårlig...

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg.
alt bare knyter seg..

tror hundene også merker 'mor' sitt tunge sinn.. de er mer kontaktsøkende enn vanlig, og vil helst bare ligge oppå meg og passe på.
samt min samboer er vel kanskje på lik linje som meg. veldig nedtrykt og på en måte i sorg han også.
det skal også sies at det er veldig godt og vite at jeg har han, at han altid er der.
bare det at hvis jeg får en skikkelig skriketåkt, så er det en der og holder meg fast.
det er en god og betryggende følelse.. 

..og ikke minst, han er med meg på graven hele tiden..

i dag ville jeg ta hundene med til even andrè sin grav. og tillot meg og ta et bilde av Imala og gravsten.
syntes det passet så godt inn i denne dagen.
en utrolig tung dag.

 

 

denne dagen, i forhold til i fjord, en forskjellen stor. 
nå sliter jeg med og vise det jeg føler. 
føler meg nesten som sten. 
akk som at jeg henter frem igjen de følelsene jeg hadde med even, -vær sterk for den lille sin del... 
vil det da si at jeg må låse meg inne i meg selv, for og prøve og forhindre at lille nurket i magen skal bli berørt? 
ubevist altså... 
nei si det.. men slik er det iallefall. jeg har ikke lyst til noe. 
ikke en gang være alene... å ikke være med folk.. jeg makter ikke.. 

lille nurket i magen vokser og vokser. og sparkene blir sterkere og sterkere for hver dag. 
på Torsdag er det kontroll igjen i Tromsø. noe jeg gruer meg til. VELDIG... 

sist jeg var i tromsø fikk jeg beskjed om å ta paralgin forte. (jeg har hatt en del ryggproblematikk siden ca 7 års alder, og ryggopperert som 18 åring.) 
og nå under graviditeten er belastningen for stor, og i tillegg bekkenet. så, derfor måtte jeg ta paralgin de dagene det var verst, og gikk ut over nattesøvnen. 
så, jeg har jo da gjort det. selfølgelig ikke hele tiden. men kunn de dagene som har vært verst. 
men pga dette gruer jeg meg nor helt forferdelig. selv om de sier gang på gang at så kortvarig bruk, og ikke hver dag ikke kan skade barnet, så er jeg jo bekymret. 
jeg vil jo ikke ødelegge den :( 
ikke for det, det virker ikke som at noe er galt, det er full fres på lille gull, og harde spark. og nesten faste tider på døgnet hvor den er våker og såver. 
er kommet til uke 24+3 nå.. grøss det nermer seg even sin tid fort nå. han ble født i uke 25+4. usj. 

dagene er tunge. og kroppen er preget på sitt vis. jeg nekter.. .NEKTER mer motstand nå... jeg bare makter ikke mer nå. 
nåkk får være nåkk. 
synes jeg har tålt mer enn et menneske skal kunne klare på så kort tid, og i ung alder. 
....

 

..nåkk er nåkk.. 

 

Lille nurket<3

i går var vi på ny kontroll o Tromsø med lille banet i magen. 

flyturer gikk nå så som så, ble flyttet av flyvertinna.. 
der satt vi ved siden av en som spydde, en som glodde på oss som om vi sku vært fra en annen planet,
noen såv m kjeften på vid kap, og ikke minst KOK varmt.
litt hormoner kanskje som irriterer seg for mye, men sint som en lemmen var jeg :P

når vi kom til tromsø dro vi rett opp på sykehuset, fikk spist og sett på babyen til caroline, som var rimelig fersk klekket :P
nydelig liten skapning :P

så var det tid for kontroll..

Lille nurket i magen hadde det bare helt perfekst. vokser som den skal, og fine gode bevegelser <3
blodgjennomstrømningen var god, både fra meg og barnet, og ikke minst morkaken. og det var en del navlesnor der,
med normale 3 vener. kjempe artig at det endelig skal gå våres vei :)
så nå er saken en helt an inni hodet mitt, og det er lettere for meg og bære ift forige svangerskap.
sprøytete er jeg riktig nåkk piss lei, men hvis der er det som fungerer, så skal jeg klare meg ut tiden.
det er jo faktisk verdens mest dyrebare skatt som er inni magen, og trenger dem :)

ellers så er vi midt i flytting her, fra alle kanter. 
kjøpt oss leilighet, og holder på og tømme de andre to.
dvs, min leilighet er tømt og færdig, men nå er det hannes. føler denne flyttingen ikke har noen ende.
vi har holdt på i sikkert tre uker nå, etter og hjulpet en kompis av oss begge, og nå skal han hjelpe oss.
men likevel er det mye man må jøre alene, f.eks nedpakking av personlige ting. OSV...

både jeg og gubben er minst like lei. bekkenløsning og ryggplager er ingen god kombinasjon, men jeg klarer meg gjennom smertene.
men aller værst blir det på kvelden, og går ut over nattesøvnen.
og han har mye ryggvondt. men det er jo ikke rart etter og bært tre (!) fløttelass...
nei uff, i dag skal vi bli færdig, det har jeg bestemt.
ikke helsikke heller om jeg orker og ødelegge helgen med suring og slikt.
så det er bare og få fingern ut og gjøre en innsatts i dag =)

så håper vi at både humør og kroppen og ikke minst kjærligheten kan pleies i helgen :)
FOR DET TRENGS ;)  

20+4 -innleggelse nr 1!!

den siste tiden har kroppen oppført seg veldig unormalt, til meg å være. 
det begynte med at jeg ble fort svimmel og uvel, og følte jeg ville svime av hvis jeg ikke la meg ned fort nåkk.
men dette er jo helt normalt. men så kom den uutholdelige hodepinen. og jeg som aldri har hatt noe særlig hodepine.
men nå kjentes det ut som at hodet sku eksplodere.

så var det rolig noen dager, før smertene i magen kom..
jeg klarte ikke bestemme meg for om det var kramper, kynneraktig, eller uannsett.. det er jo en vidt spekter av ting det kan være i akkurat dette området.
så etter to dager ble det altså værre, og jeg  torte ikke vente mer, og ringte føden i kirkenes. halvtime etterpå...

..ble jeg lagt inn.. 

vi tok urinprøver som viste seg og ha egghvite, og blodprøver. 
det første de ville utelukke var sv.skaps forgiftning. og selv om man så og si aldri får dette før eller i og rundt uke 20,
så vet man aldri.
heldigvis kunne de ikke se noe på blodprøvene.

jeg har jo også en viss skrekk og vond følelse av og være på et sykehus.

etter det laaaange og humpete oppholdet i tromsø, og hvor det gikk så galt som det gjorde, kom tårene fort da jeg skjønte at de ville ha meg der.
og etter mye venting og en sliten far, fikk vi endelig dra hjem for og såve.
jeg måtte låve på tro og ære og prøve og slappe av og såve. ikke ha noe vekkeklokke på eller no.
men såve til jeg våknet selv.

natten var lang og tung. jeg kjente stadig på disse smertene, og bekymringene over lille banet som ligger inni magen, og i det området hvor det gjorde vondt.
tankene strømmer, og even andre kommer stadig gjennom tankene mine, når det gjelder dette lille nurket også.
jeg klarte ikke og la være og tenke at.... om nøyaktig 5 uker, kom even til verden.... tenk om det skjer igjen?

tanken er fryktelig.

men, til slutt fikk jeg jo såve. og ting roet seg.
så ble jeg vekt at en telefon fra føden om at de ville ta en ultralyd snarest. da var klokken halv 11 (!)
jeg fikk tak i far, og vi dro ned sammen.

på ultralyden så alt fint ut. :D lille nurket til mamma og pappa koset seg inn i sin lille hule, og nektet og gi oss profil.
så veldig dårlig bed bilde i dag.
men jeg klarte ikke og overse en tall på -3,1% på vekst...
så klart, det er så lite at det kan komme hvor og med hvem som helst. men jeg tenke med en gang -nå er sikuset i gang igjen....

men, får bare prøve og legge bort disse tankene til etter den 16. da er det ny kontroll i tromsø igjen.
hvor man går gjennom dette litt bedre enn de kan her i kirkenes. :)

lille babygull har det fint i magen, og koser seg med å patte på tommelen sin ;)

oppe alle mine bekymringer, tanker og rare ting og si, så har virkelig far vært helt fantastisk.
han var så sliten i går, at han sovnet når vi kom hjem fra finnland. og når jeg hadde snakket med føden, spurte jeg om han ville være med, eller om han kanskje trengte og såve litt. men det var ikke noe spørsmål. det tok kanskje et halvt ekund til han sto klar i døra, skeiv og trøtt i trynet som han var.
han var veldig sliten, og hadde hodeverk. sikkert etter for lite søvn de siste dagene stakkar.
men han var med, fikk med seg det de sa, satt lammi meg hele kvelden og gjorde meg rolig.
vi var ikke hjemme før i 11 tiden kanskje på kvelden. og han stakkars sku tidlig på jobb i dag, og enda til jobbe overtid...
så lite søvn ble det på den stakkars kjæresten min i natt også. regner med han ikke er menneske når han kommer hjem i kveld.
men han var med i dag også. droppa et par timer på jobb, og ble med på sykehuset.
må si, det er veldig betryggende for meg. jeg er jo ikke vant til dette.
jeg er vant til og gjøre alt alene hele tiden under graviditet..
men denne gangen gjør jeg aldri noe alene. vi er altid to om alt, og deler alt. en helt fantastisk følelse.
og kanskje det er nettopp derfor barnet og selve gravirditeten er sunnere og bedre denne gang, en forige gang.
jeg slipper faktisk alle disse stressfaktorene.
eneste stresset jeg har, er at jeg ikke vil føde prematurt denne gang. nå vil jeg heller 1 uker på overtid..

termin er satt til 24 desember 12.
derfor en uke på overtid :P

stakkars barnet som må ha bursdag på julaften :P

vel vel..

dagene går og ukene gikk.
takk gud for at jeg har en så god barnefar, venn og kjæreste som jeg har<3  

Ny Kontroll!

I dag sku jeg til Tromsø for ny kontroll, og ordinær UL, hadde time der 10.15. 

men så typisk min flaks, så lå tåken tett over hele høybuktmoen, og flyet ble instilt. 
etter en samtale med kirkenes, fikk jeg UL time her til slutt. 

men det sure er jo at de ikke har utstyr til div målinger som må taas hver gang jeg er inne til kontroll,
men vi fikk nå se lille nurket våres i magen <3
både jeg og barne far var lykkelige over og se lille gullet sprelle og leke seg i magen.
og man kunne lett se hvem som er faren.
pappas neserygg og panne. ganske utrolig at det går ann.

det er jo slik at det er mye som endrer seg hele tiden, men på dette tidspungt var det veldig artig og se.
jeg er nå 19+4, og kjenner liv hele tiden. er selfølgelig stille perioder iløpet av dagen, men hver dag iallefall. :)
aktiv og livlig liten gull <3 kjønnet ville den vise oss, men vi velger og holde dette for oss selv :)

nå er det bare og vente til den 16, da er det tid for ny screening på UNN...
og en kontroll av ryggen, som streiker med gode mellomsom :/
jeg kjenner jeg er rimelig lei av og ha så vondt, og føle meg hc...
det er dager hvor jeg ikke kommer meg ut av sengen, eller kan gå på do uten av det er et rent smertehelvete.
så... nå håper jeg at vi kan finne på noe som kan gjøre det litt lettere.
smertene kan ingen ta bort, og medikamenter er utelukket, siden jeg allerede er satt på så mye.
så jeg vet ikke heeelt hva jeg skal ta meg til.. men...
..jeg skal nåkk overleve dette også.

og ryggplager, med bekken plager, og en skjørt svangerskap -er ingen god kombinasjon når vi nå skal begynne og flytte...
nå flytter jeg offisielt fra varangerbotn til kirkenes igjen. -spennende<3

kjenner jeg gleder meg til vi kommer i hus, og endelig kan føle roen, før jeg blir lagt inn i tromsø...  

Les mer i arkivet » November 2015 » April 2014 » Oktober 2013
marinakrogh

marinakrogh

26, Sør-Varanger

Min histore som mor til lille Even Andre, som ble født så alt fortidlig. 15 uker før termin, 14.04.10 kl 11.40 kom lille even til verden, med sie små 445 g. Å være mor til ekstrempremature er noe jeg ikke unner min verste fiende en gang. dette er et langt og tungt forløp for både mor og barn. han fikk bare være i mors mage i knappe 25 uker.. i sene tid har Even blitt storebror til to ❤ en bror og en søster. De er begge friske og raske å født uke 38 og 37. Vi har to hunder i dag, en schæfer hann og en chodsky pes☺ denne bloggen blir om min familie og vårt liv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits