marinakrogh

Dagen i dag er forferdelig tung.. Jeg får en kvalende følelse når jeg anstrenger meg for og tenke meg om.
tankene løper av gårde på egen hånd, og jeg føler at jeg svever mellom to helt forskjellige verdner.

En verden hvor jeg prøver og leve et normalt liv, og en verden hvor jeg bor på en tykehus, og er mamma til verdens flotteste gutt...

følelsene rundt akkurat dette kan ikke beskrives med ord, ant en at jeg ikke en gang unner min værste fiende og sitte i noe slikt...

Jeg tenker stadig tilbake på denne dagen, for nøyaktig to år siden.
den dagen min kjære lille Even Andrè ble født, eller jeg kan helle si -hentet brått ut av min mage uten at vi hadde noen valg!
jeg husker denne dagen som om den skulle vært i går. de samme følelsene er gjenkjennelige, jeg kjenner de forskjellige luktene som var i de forskjellige gangene,
og på opperasjons salen, jeg ser alle som stod rundt meg før jeg fikk narkosen, jeg ser alt som det var....
jeg ser også even for første gang..

første møtet med even var et rent sjokk. et så lite menneske, det går jo ikke ant?
jeg gråt og gråt, og min mor stod bak meg og sa det var gledes tårer.. det var det ikke. jeg var direkte lei meg...
lei meg fordi jeg tillot de og ta ut denne pitte lille skjøre gutten fra min mage, hvor han ennå sku logget et halvt svangerskap..

nei huff...
men han ble jo større etter tid og stunder. og månedene på sykehuset gikk sin gang..
inntil den dagen...

16 august..

de hentet even fra meg, opp til oppersajon... jeg så han aldri igjen. .
even var ikke seg selv siden den dagen..
og jeg var sikker på at jeg aldri ville se min kjære lille Even igjen...

inntil en dag..

vi hadde en dag etter at han døde, hvor vi åpnet kista slik at mine nermeste som ikke hadde sett han, skulle får se han.

da jeg gikk opp til kisten, etter at alle andre hadde vært der, og jeg var alene i rommet, så jeg Endelig min lenge etterlegtet sønn...
han var seg selv igjen, der han lå så fint og fredfult med sine hvite engle klær på...

jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilde, men jeg husker ennå hva jeg tenkte..
-jeg vil ikke ta bilde, dette bilde vil jeg huske inni hodet mitt!!

kanskje var det rett, og kanskje ikke.

dette var uannsett den siste jeg så til min lille engel...

savnet blir større og større for hvert år, og frykten for og havne i samme situasjon vokser...

bitterheten er det ingen som kan gjøre noe med, den vil altid være med meg..
men at det var så lett for enkelte leger, og bare sette seg ned og fordele skyldt på alle andre, når det var en selv som var problemet??
det sliter jeg ennå med...

-Alt kommer for en dag...
og en dag vil det bli tort og svie for de det gjelder...

KARMA!

Gratulere med dagen <3
i dag skulle du vært 2 år...

Denne uken er det tid for 2 års dag. det er demlig 14/4 på lørdag, og Even's andre fødsels dag.. ..

det er som om kroppen min er en innstilt bombe som er stilt inn til og gå av den 14 hver år. 
Jeg kjenner det stadig på kroppen, og følelsene rundt dette blir sterkere og sterkere for hver dag som går.

bitterheten, sinnet, frustrasjon, hjelpesløslheten, følelser og tanker blir stadig sterkere, og kommer mer og mer frem.
Det blir lettere og lettere og skyve de nermeste bort fra meg, og kroppen gir tydelige tegn på at nå vil jeg være alene, og ikke prate m noen!!!!
men det er jo ikke rett!
jo mere jeg er alene nå, jo mer tenker jeg på det som hendte den gang.

selve fødsels dagen...

for de av dere som ikke har fulgt bloggen fra sin start, så er det et innlegg med føfsels historien fra tidligere.

men det som hendte den dagen even ble født, går i hodet mitt hele tiden.. tenker og kværner meg ødelagt rett og slett.
og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, tenke eller tro.

Jeg må jo gjennom dette. endten jeg vil eller ikke!!!

det at folk sier at tiden leger alle sår.... vel, jeg tror ikke helt på den... sårene er ennå vid åpne.. og jeg tror heller man bare må lære seg og leve med dem, i stede for at de gror..... 

Tiden går, og fremdeles ingen fremfgang i saken som ennå pågår...

kjenner at det hele bare blir tyngere og tyngere for hver måned som passerer forbi..
og jeg tenker stadig tilbake på det som en gang var!

Min og Even sin historie virker så fjærn for tiden. jeg kan med honden på hjertet si at jeg glemmer.
jeg glemmer de gode fine stundene vi hadde, og jeg synes det bare blir færre og færre dager av evens liv før opperasjonen. alt jeg husker, er dagene fra 16 august og ut over.

Her om dagen så jeg gjennom minne boken som even fikk fra UNN i tromsø. der vare det bilder helt fra fødsel til den dagen han døde. helt etter rekke følgen av forløpet.
Og se disse bildene og lese bildetekstene under var mildt sakt helt for jævlig.

Morsdagen har også gått oss forbi.
men som jeg har sakt tidligere, så er det rart og tenke at jeg faktisk er mamma. -jeg er jo ikke det (?)
den følelsen hadde jeg på denne såkalte morsdagen... jeg tror også de fleste er redde for og si noe til meg om det.
det var kunn en som gratulerte med morsdagen. ikke for det, jeg tar det ikke så tungt. og denne morsdagen er ikke noe jeg har såveldig nær.
men jeg tenker liksom...... -jeg har jo en sønn?

nei, jeg blir bare ikke enig med meg selv om noe av dette. det eneste jeg vet, og som er veldig sikkert... er at jeg glemmer stadig mer og mer av det som hendte.

Nå for tiden prøver jeg og få til et møte med en av barnelegene som sto oss nermest på UNN, for og kunne gå gjennom det som hendte med min lille even, og dette som helsetilsynet kom frem med.
slik at det kanskje løsner litt opp i rotet inni hodet mitt.
for der er det nemlig helt kaos akkurat nå..

men med tiden som går, og tiden som kommer så går jo livet fremdeles videre på et vis.
selv om tankene er låst, og hodet er et eneste stort kaos, så har jeg fortsatt et liv.. om jeg kan kalle det for det da..

en fremgang er vel kanskje at jeg ikke lengere er alene. -altså alene, som i singel.
pluttselig en dag skjedde det noe stort. jeg traff min bedre halvdel, som også er rett og slett helt fantastisk når det gjelder dette temaet med even.

-og det er ganske utrolig.
at man kan finne en slik dude her oppi finnmark liksom. :)

en positiv ting som har hendt de siste to-tre årene. men også en stor positiv ting.
selv om redselen fremdeles er der!

-Alt kommer for en dag!

Men som uten om dette er det svært lite nytt. ennå to hunder, og ingen hest! fornøyd med dette.

vel vel, nåkk syting fra min side nå, blogges!

ja, er det virkelig det som skal til for at helse norge i seg selv skal kunne få finger'n ut av rævva og virkelig gjøre noen drastiske ting, som og faktisk få det til og fungere?

Alle her skjønner sikkert at mn bitterhet rundt dette ikke blir noe mindre?

vi går inn i det andre året siden even ble født, sleit seg gjennom 5 måneder og til slutt døde, som følge av regelbrudd..

Og ennå skal man sitte og vente på en instans som ikke har gjort færdig sin sak, og kan sannsynligvis ikke forvente og høre noe før etter jul igjen...

men, oppi alt dette, og gjennom hele denne tiden jeg har ventet og ventet på og få noe svar, så har det vært for enkelt og skyve følelser vekk, gjemme de under teppet, vel... selv fakta.

Det er ikke mange dagene siden det pluttselig slo meg i trynet at jeg faktisk var og ER mamma,...

selv om even ikke  er her, vil jeg jo altid være mamma.... MAMMA!!!

bare tangen i seg selv får meg til og grine, og ville rive av meg håret.

min lille skatt skulle vært her i dag, og hadde absolutt sjangsen for og være det også.. inntil DEN dagen...

etter dette ''slaget i trynet'' er det desto værre. og tanken på min even er tyngere.
og sinnet rundt dette større.

kjennes nesten ut som at alt bare er tull. og et H*****'** mareritt jeg ikke klarer og våkne fra. fremdeles.

min lille kjære<3

vel, overskriften sier vel det aller meste.

denne tiden er ekstremt vanskelig. jeg begynner og bli lei av og vente.
vente, vente, vente og mere venting,

kjenner jeg har en veldig trang til og kunne leve igjen. jeg føler at siden den gang alt skjedde, har livet mitt stått på stedet hvil. jeg har ikke kommet meg noen vei. det er selvsakt veldig enkelt og bare gjemme vekk følelser og tanker forran folk, og i forbindelse med mye ant. men når alt kommer til alt, er alt veldig tungt og vanskelig.

Tankene om min kjære even vil nåkk altid være der, og vil altid være en del av meg..
Men når det faktisk er en sak som ennå pågår, og hvor vi nå går inn i det andre året hvor saken skal gå, DA kjenner jeg mye på dette med at nå er det nåkk.

det må bli nåkk venting, få fingern ut av rævva og gjør denne forbanna saken færdig.
jeg orker ikke mer nå. klarer ikke mer. man vet aldri hva som kommer som neste.
og man vet aldri hvordan man skal hondtere alle disse brevene og uttalelsene fra her og der.

følerer rett og slett at jeg er dritt lei av alt.

i April skulle min lille Even blitt  2 år, men i stede er det en stor sog og bære.
jeg kjenne allerede nå at tiden nermer seg med storm skritt, og det blir ommentrent vanskeligere for hver dag og puste.

Sorgen er stor, og sorgen er tung og bære alene.
Even vil altid være en stor del av meg, og sorgen er og vil altid bli en del av meg, endten jeg vil eller ikke.

Så lukker jeg deg i mitt hjerte inn,
jeg gjemmer deg innerst inne.
der skal du for altid bo min venn,
som et kjært og dyrebart minne.
hvil i fred lille venn!

savner deg sånn min lille hjerte sten.. ubeskriveig mye :'(

Min kjære lille Even Andrè Gull <3<3<3

Mitt lille Mirakel <3

Så var tiden igjen inne for og forlate ett år, og gå inn i et nytt, og forhåpentligvis bedre år.

åre som har gått har vært både tungt, trist, og veldig deprimerende,
men også noen gode minner fra en høvelig god sommer, fullt av hest og gode interesser.
til og med vært ute og startet stevner, og oppnådd mitt mål med Joker som var godkjent LB.

men så kommer høsten, jobben tar mye tid og etterhvert som det blir mørkere ute,
var depresjon snar og melde sin ankomst.

jeg var snar og lukket dørene rundt meg, og ga tydlige tegn på og få være i fred,
noe som ikke altid er like bra.

og pluttselig en dag ligger det et brev i postkassen fra helsetilsynet, som også gjorde en stor helvending
på mine tanker og følelser fra evens bortgang.
noe så urettferdig sku ikke vært låv og bedrive! sinne, bitterheten og alt ble værre,
og igjen var leng langt ut på dypt vann.

Den første frost perioden kom sent i år, men når den meldte sin ankomst ble min lille Dino også veldig dårlig igjen.
noe som IGJEN sendte meg rett i kjelleren.
jeg viste med meg selv at dette ikke kunne ende bra, men etter en lengere samtale med dyrelege osv, fant vi vel ut når det skal være nåkk, uten at det vil bli urettferdig for Dino.
jeg er ikke den som vil sitte igjen med min egoisme og holde hunden i livet, når han har det alt annet en bra.
et liv i smerte er ikke noe man unner noen...
men så satt jeg da en periode på ca to år, som jeg håpet og ennda få ha Dino.

Dino har vært min siden han var valp, og er bare 3 år, og fikk HD og forkalkning som 2 åring.
men jeg og Dino har ikke et hvilket som helst bånd.
Dino har tross alt vært her i tykt og tynt, og etter at even ble født, var dino veldig viktig for meg.
og en del av hverdagen min så sykehuset var også et stort savn etter Dino.
og den dagen jeg kom hjem fra sykehuset uten min kjære sønn, var dino alt jeg hadde igjen.
og dette har vært en stor støtte for meg. noe som ikke kan beskrives.

men, nå er har blitt s dårlig, nåe kulden er her, at jeg rett og slett ikke har hjerte til og beholde han,
og pise han gjennom de kaldeste månedene av året her oppe i nord.
og derfor er det bestemt at iløpet av januar/februar så er ikke Dino blandt oss mer...
jeg håper virkelig at det skjer et lite mirakel som gjør at dino klarer seg gjennom dette,
back on track er noe vi bruker mye på hestene, så jeg har ennå den muligheten til og prøve dette.
ser på det som min siste mulighet, og Dino...

det er mye som har hendt her i det siste, men jeg håper og tror det vil rette på seg om tid og stunder,
litt mye uteliv i helgene kanskje... men jeg er jo bare ung og alene en gang i livet da.
men et av nyttårs forsettene mine er og roe helt ned med drikkingen, mer jobb, og mer tid til hundene mine.
jeg glemte kanskje og si at jeg skaffet meg en shæfer tispe i panikken for og miste dino,
noe jeg over hode ikke angrer på.

så en del trening blir det jaffal.

så, jeg håper alle dere der ute får en fin nyttårs feiring, og et riktig godt nyttår :)

blogges på nyåret!

vel, først var det nå alt med helsetilsynet som knakk meg i staver..
og jeg tror det er over, og jeg kan begynne og slappe litt av. med tanke på at NPE kanskje ikke er like rask og svare fra seg. MEN der tok jeg feil. fikk nemlig mail derfra om at det ligger en faglig vurdering fra spesialist på barnesykdommer.
hvor han forklarer både hele forløpet til even, fra fødsel til opperasjon, og selve hendelsesforløpet fra opperasjon til død.

de menen det mest sannsynlig er en årsaks sammenheng mellom behandling (anestesi) og død!

dette gjorde det ikke akkorat lette for meg og stå.

jeg tenker nå at å stå i en så stor klage sak mot et helt system alene, er nesten litt for tøft.
det blir vanskeligere og vanskeligere og puste, og dette tar all min energi.
søvnløse netter, tenkende dager, -jeg klarer ikke leve med dette på en normal måte. jeg forsvinner i meg selv.. igjen.

kjenner at jeg ikke er så gira på å være sosial lengere, har mest lyst og bare begynne og jobbe for fult igjen.
det er eneste måten jeg får en pause fra all tenkingen..
men så kan man vel heller ikke bare legge det bort. og tro det forsvinner.

Jeg vet med meg selv at dette vil bli tyngere og tyngere, tøffere og tøffere for meg og stå i, når denne saken går lengere og det blir mer for meg og gjøre. ettersom jeg må være behjelpelig.

jeg kan ikke fatte og forså hvordan jeg skal klare dette..

det blir for tungt!

vel vel, da var vi her igjen da....

hvor skal jeg begynne?`

som dere ser under her, så hentet jeg en ny hund! Dino viser stadig tegn til forværring, men holder seg på et stadie.
så vi er ikke helt der ennå at det er snakk om de store, lange, grønne enger. men jeg vet det er like rundt hjørnet.
noen her nevnte back on track, jeg vet veldig godt hva det er, ettersom vi bruker det mye på hestene.
men det er ikke altid like greit å finne noe som passer hvert enkelt individ. så vi leiter ennå. *barelittkresen*
men nåkk om det...

Imala er en litebn schæfer tispe på tre år, hentet henne i alta for en tid siden. det tok ikke mange dagene for henne og slå seg til ro, og begynne og knytte bond og søke kontakt. og nå den dag i dag er vi i full gang med kontakt trening og etterhvert lydighet. Imala fungerer kjempe godt til dette, og tar nye ting veldig lett.
men alt har sine bakdeler. når jeg ikker til stede til en hver tid, nekter hun og spise. å være på besøk, og jeg går ut en tur, sitter hun og venter, og er kjempe lei seg. mat er bare æsj æsj.
ellers så har hun dårlig appetitt. men jeg fant heldigvis noe og lure henne med. hundemat blandet i hundepøle = SNADDER! så nå stuper hun i mat fatet :D
Ellers kjempe fint hund og ha i hus. litt kresen på andre hunder, noe som i enkelt situasjoner kan bli skummelt, men går greit under kontroll. så hun begynner og skjønne at hun kommer til og møte mange nye individ på sin vei :) Hest var ikke like gøy og møte på. og se en hest som var på størelse med en elefant (shire) var skumle greier. og da var det fint å ha matmor sin rygg og gjemme seg bak :P
nå går også Dino og Imala godt over ens, og har nylig begynt og leke med hverandre :D jippiii..

en liten snork etter en hard trenings økt.

SÅ....

for vel en uke siden finn jeg et brev i posten... og det skulle vise seg at dette sku forandre alt...

som dere kanskje vet, klaget jeg til Helsetilsynet/fylkeslege etter Even's bortgang, og denne saken har gått i skjul i vel et år. Jeg klaget på bakgrunn av at jeg mente det var enkelte ting som kunne vært unngått, og/eller gjort bedre, og en glipp. jeg klaget også på anestesi siden, fordi det var dem jeg var bitter på.. og i mitt hode var det de som hadde det meste ansvaret den 16 august 10, da even ble opperert og konsekvensene ble så store at det endte med død.

Helsetilsynet i troms finner at det ikke er godtgjort at det er gjort en faglig forsvalig vurdering i forbindelse med planlegging og gjennomføring av opperasjon. pasienten har derved ikke fått forsvalig behandling osv.

over et flersidig brev skjønner jeg at her har det vært mye som ikke stemte overens på en dag.
og jeg føler meg rett og slett sviktet av avdelingen! Min bitterhet, sorg, og mitt hjerte braste i grus igjen, og jeg føler meg nå på samme stadie jeg var den gang jeg kom hjem fra sykehuset uten min even.

nesten så jeg føler at JEG ikke ble hørt....

sorgen er uendelig, men nå som denne saken er over, og jeg fra min side kan se på den som vunnet,
letter meg.. men så blir denne sorgen forsterket ganger tusen. tårene kommer og går, tankene forsvinne ikke.
det er ikke lengere like enkelt som det en gang var og legge tankene på hylla for en time eller to. nå er de der konstant!

Even skulle vært her i dag... med meg.. han skulle overleve sin prematuritet og bli stor og fin. slik som han begynte på fint. men så blir han altså tatt fra meg. -her gjør vi alt for den lille even, så går alt i dass på en dag som dette! var det en som sa til meg... disse ordene sitter godt i meg. for personen som sa dette var en jeg virkelig følte tok seg tid til meg, og ikke minst even. og takker vedkommede hver dag ini mitt hode for at h*n var der, og hjalp meg og even.
for det var vedkommede som hjalp meg og bygge opp en ryggrad som hjalp meg og komme gjennom dette sirkuset.
-dårlig sirkus må jeg si...

vel, nå er det en instans igjen som ikke er færdig med sin avgjørelse. noe jeg regner med går bort i mot 1.5 år før den er færdig. Umenneskelig og måtte gå å vente så lenge spørr du meg. hele mitt liv bli jo sotte på pause. og jeg føler ikke kan begynne helt og leve før alt er lukket og over!

Even's historie tok brått slutt, og snart er det slutten for alt som var og har med even og gjøre.
blir rart. men tror det blir godt. nå er det som og leve i en tikkende bombe, som eksplodere hvert øyeblikk. for hver brev jeg få, stanser hjertet mitt i noen sekunder.
og når jeg fikk dette siste brevet fra Helsetilsynet, tror jeg nesten jeg ble hjerneskadet av hjertestans litt for lenge. og dehydrert over flommen av tårer som kom ut.

Når Even Andrè's Historie er helt over, blir det bok.
så snart den siste instansen er færdig med sitt, og alt er lukket, begynner jeg og lage boken færdig.
Di siste avgjørelsene skal være med i boken. og det er mye folk ikke vet om, som de da får vite.
men dette er noe jeg ikke legger ut på bloggen.
så får håpe det ikke tar 1.5 år. hadde holdt med 1/2 år..

Nå kommer julen, og jeg vil igjen minnes min kjære sønn som skulle vært her med meg. gledet seg til bbarnetv, pakker osv. julen er jo for barna.. jeg ser på dette som årets tyngste og værste tid. jeg har ikke lengere noe forhold til julen. jeg vil bare sove meg gjennom den, og bli fort færdig med den.

Jeg minnes tilbake til 14.04.10, kl 11.40:

En liten gutt blir født, uke 25, 445g...

bare timer gammel...

noen dager/uker gammel.

Hjertet mitt blør!

Savnet deg!

Savner det som en gang var, men som aldri ble!

<'3

Noen tider er tøffere enn andre, og selv om man har alle sine nerme rundt seg til en hver tid, føler man seg veldig alene i den store verden til tider. Jeg kjenner at karma is a bitch, og fortiden kommer altid tilbake og gir deg en skikkelig venstre rett i trynet...

Nå om dagen er jeg sykemeldt. alt begynte med mitt fantastiske kne, som ikke ville virke som normalt.. og nå den siste uken har ryggen begynt igjen. dagene går, men smerten er uutholdelig. i to dager har jeg vært inn og ut av sykehuset, og de klarer ikke finne ut hva det er som gjør at smerten og det rare som skjer er.
jeg har bl.a mistet litt av følelsene i en fot, og kraften. noe som er veldig rart. og i følge MR, så er det ingen nerver som er i klem heller. anna enn det som har vært tidligere. så hele greia endte med at jeg fikk en klapp på skulderen og -''dra hjem og slapp av, det går over om noen uker''...
Great!
i går ville dem legge meg inn... men jeg var nødt til og lure meg unna det. jeg følte at noe sykehus opphold va ikke aktuelt etter alt som har hendt med min lille Even.. det blir rett og slett for tøft. så jeg fikk med meg noen piller som virkelig slo inn. følte meg rusa som en hest.. som jeg kaller det. og min mor sa jeg så helt forferdelig ut. så etter gårsdagens rus, er jeg nå ennå mer sikker på at noe rusmisbruker skal jeg ikke bli...!
det var rett og slett fælt.
vel vel, så nå blir det et ''smerte helvete'' over noen uker, så håper vi det går over, og jeg kan komme meg på beina igjen og fortsette i jobb.

kjenner keg har lyst til og gå på veggen til tider. jeg kan da vel ikke sitte stille hele dagen :O
ikke etter min rastløshet og bedømme. jeg blir rett og slett grinete av dette. men men, er vel ikke så mye å gjøre.

ellers så har jeg parkert heste interessen nåkk en gang. nå skal jeg ikke ha hest mer på noen år. heller prioritere andre ting som skjer i livet.

og Dino har vist tegn på at hoftene er dårlige. allerede første frost natten her oppe i nord begynte han med symtomer som ikke låver godt for en hund med HD. jeg kjente panikken tok meg, og det var på tide og begynne å leite etter ny hund. Dino skal få leve så lenge det holder seg. jeg håper han ennå vil være her i noen år til, uten at jeg blir for ego. men, jeg må ha ny hund før Dino går bort. og da er tiden inne. og det tok ikke lange tiden før jeg kom over en hund som ville passe rett inn hos oss. schæfer har altid vært en hund jeg har sikklet etter, men har aldri passet seg og ha en slik hund. men nå slår vi på stortromma og henter en schæfer tispe på tre år.
jeg valgte denne hunden fodi jeg ikke vil ha noe valp igjen, og fordi jeg tror hun vil passe bra som kompis til Dino :) og meg selvfølgelig.
så nå venter vi bare på at dagene skal gå, og neste helg kan komme. da reiser jeg til Alta for og hente det nye familiemedlemmet :) gu som jeg gleder meg.

men oppi alt dette, så er det en sorg som altid kommer opp og minner meg på at slik skulle det ikke bli, eller livet mitt skulle vært helt annerledes. jeg mener, Even skulle vært her med meg. og på denne tiden skulle han vært en liten pøbel som raser rundt i huset, trekker dino i halen osv. holde liv fra morgen til kveld. det er så rart..
hvordan ting har blitt. alt er så rart. og det er et stort tomrom som ingen kan dekke. jeg er skjeldent på grava til even. jeg føler ikke det er rett. det er ikke rett sted for meg å gå.. hvorfor er det slik?
rart hvordan denne verden fungerer...

akkorat nå er livet mitt et eneste stort kaos..
jeg har en tendens til og ta meg ''vann over hodet''..

Tiden går oss forbi, og en ny tid i vente...

jeg føler selv at jeg ikke er helt klar for og legge alt bak meg mer.
etter tid og stunder med mye tenking og grubling over det som har vært, og som aldri ble har rett og slett gjort det til at jeg ble hengende igjen i fortiden, og sperret for fremtiden.
jeg kjenner det er lite som skal få meg til og vippe av pinnen, og få det jeg liker og kalle for utblåsninger.
jeg har en umettelig rastløshet, jeg sliter med søvn, men drukner alt og gjemmer det bort.
det er ikke lengere like lett og prate om dette.

Det som hendte med min lille Even, vil jeg si kunne vært unngått. og jeg tenker stadig at 'hvorfor den dagen? hvorfor måtte alt skje akkorat denne dagen? kunne vi ikke ventet til neste dag? hva gikk galt, hvorfor?'

Jeg ønsker og komme til buns i dette, og virkelig finne roten til alt det vonde som hendte den dagen.
og jeg mener det skulle vært frivillig for en mor og få være med. om ikke inn på selve opperasjon, men iallefall utenfor. slik at en hele tiden har ''oversikt''. jeg følte at jeg som mor alene, ble utestengt, og glemt.
alt med denne dagen virker uklart.

dette er ting jeg ubevist har hengt meg opp i, og ikke vil gi slipp på, før jeg får mine svar.
jeg har tidliger ebedt om møte med anestesi avd, men ennå ikke fått svar. noe jeg mener er helt feil.
jeg mener at de burde stille opp mere, og virkelig gjøre jobben sin på skikkelig vis.
dvs å ikke utestenge de det er viktigst og møte. det jgjør ikke ant enn verre for dem selv.
greit jeg er ung, og ikke den som roper høyest, men jeg er da et menneske jeg og. jeg kan også være skarp.
det er som jeg sier, ståkk meg på tærne, og jeg tramper tilbake...

når jeg leser gjennom papirene til min even, finner jeg mange mangler, som jeg mener er viktig og ha med.
hvorfor er ikke de der? prøver de og skjue noe? er det noe de ikke vil jeg skal vite?
mange vil si -selvfølgelig er det det... men tror jeg er for dum og naiv til og tro på det.
men jeg synes fremdeles de har glemt en viktig del i dette... Nemlig meg...

dette har virkelig svekket min tillit til helse norge. det er rett og slett bedritent...

vel vel, tiden har gått, og tiden er kommet for og gå videre...
når det kommer til et pungt i livet, blir man nesten tvunget til og gå videre.
jeg følte en stund at jeg var på god vei til og gå videre, og ting føltes bra. men jeg tror ærlig at det var en periode hvor jeg hadde klart og legge et teppe over følelsene og tankene rundt dette. enkelte ting på man bare møte. selv tyngden i det.

jeg merker at jeg låser meg mer og mer. prater mindre og mindre med folk, slipper ikke folk så nært innpå meg mere, og føler rett og slett at jeg sliter med tillit. jeg vil ikke gi min tillit til hvem som helst.. og helst ingen.

Jeg er jo veldig sosial av meg da, er stadig på besøk, eller ute på farten.
og mye ute i helgene, drikker og gjør en del dumme ting.. men hei, jeg er bare ung en gang i livet. og regner med det bare en nåkk en periode i livet hvor man føler for og herje litt fra seg. men til syvende og sist så hjelper det ikke i lengden. og fortia vil altid hente meg inn. og som det er akkorat nå i dette øyeblikk, føler jeg at jeg vil gjørte som strutsen, stikke hodet i sanden og forsvinne fra omverdnen. jeg har mye og tenke på, lite og prate om, mye og gjøre og lite søvn. jeg får ikke såve om natten, eller dagen for den saks skyld når jeg jobber natt.

jeg trenger noen svar snart. jeg er lei av og vente på at noen ikke gidder og gjøre jobben sin i tilfredstillende tempo. hvorfor skal de bruke år på en sak? eller hvorfor kan man generelt ikke finne de svarene man så sårt trenger?
og hvorfor skal noen sette en stopper for livet en vil leve?

jeg mener, hvorfor kan en ikke leve sitt liv som en ønsker, i stede for å bøye seg i støvet, og gjøre alle andre tilfreds?
vel, det er vel et valg vi som mennesker har. man har altid et valg.. ja eller nei, gjøre det, eller ikke. what ever..
jeg er piss lei alt sammen,.

Jeg har til og med gått lei hest. jeg klarer ikke mere hest nå, og vil kunn konsentrere meg om jobben, og gjøre det bra i jobbsammenheng. samt ta en skikkelig opprydning i livet. om man kan si det slikt.

for øvrig begynner jeg og få rimelig god kontroll over hunden jaffal. mindre låsing og bedre lystring. og ingenting er bedre enn det. skjeldent han trenger og ha bånd på. og nå som jeg ikke bedriver med hest mere, er det ekstra viktig at vi er flittig til og gå turer og slikt. ettersom jeg fremdeles kjemper med vekta etter even. ikke for det, de fleste kiloene er borte nå, men man er jo altids redd for å go opp igjen. og det er lite kult.

jeg har nå foresten fyttet fra kirkenes til varangerbotn (av alle plasser i hele verden). fått den perfekte leiligheten og alt. og må si jeg trives bedre her. hvor alle de nermeste er osv.
og jeg tror det kanskje vil lette litt på nå når mørketiden snart er kommet for fult her oppe i nord.
siden jeg altid blir deprimert i denne tiden, å nesten går i dvale'.

det skal ikke altid være bare bare og komme seg gjennom tunge stunder.
men greit og få det ut via bloggen ;P

vel, jeg får legge igjen pcn, og gjøre noe. bare 2.5 timer igjen av vakta, så er det hjem til dyna. kjenner at det skal bli godt. er i dårlig form, og kjennes ut som at jeg har piggtråd i luftveiene. sukk, det er hardt og være på topp...

Ha en God Helg alle sammen. :)